Ikke om feighet eller mot, men håpløshet
Tre år etter at jeg sluttet å drikke, ble jeg fadder til en gammel svirebror som ville gå samme veien som jeg hadde gått da jeg ble edru. Jeg fulgte ham på veien i to år, så sprakk han og klarte aldri å hente seg inn igjen.
Pelle, som min venn ble kalt, mistet til slutt sin gode jobb i offshore på grunn av fyll. I tillegg til alkohol begynte han også med cannabis og amfetamin. Alkoholen alene hjalp ikke lenger som medisin kjedsomhet, lengsler og håpløshet. Til slutt spiste han alt av piller som kunne gi ham en flukt vekk fra håpløsheten.
I tillegg ville hans fraskilte kone skjerme deres felles barn fra hans rusadferd, som til tider kunne vaere voldsom. Dette tok han tungt, selv om han i noenlunde edru tilstand forsto sin ekskone. E n dag fikk jeg telefon fra kommunens rusfelt, med spørsmål om jeg ville stikke opp på sykehuset og besøke han. De fortalte bare at Pelle var blitt utsatt for blind vold og var nødt til å få operert bort et øye. Ca ett år senere ble jeg på nytt tilkalt av kommunen. Nå fikk jeg vite at Pelle lå på sykehuset og fått amputert det ene beinet – godt over kneet.
Det var en bitter mann som møtte meg begge gangene.
Han måtte ta øyet på grunn av at han festet sammen med ekssamboeren til en voldelig mann. Han hadde låst seg inn til sin eks mens Pelle lå på sofaen og sov. Vill av raseri over å finne en mann hos sin ekskjaereste, fant han en hammer som han dengte løs i skallen på Pelle. Resultatet var flere brudd på hjerneskallen og at høyre øye løsnet og hang kun i noen tråder langt nede på kinnet hans. Beinet mistet han etter at han falt ned en trapp i rusa tilstand. Og etter at legene måtte ta dette, ble Pelle mer og mer bitter. Han kunne få raserianfall midt i en god samtale. Til slutt var det stort sett bare et par personer i kommunens hjelpeapparat han tålte få besøk av. Meg inviterte han hjem til leiligheten sin i blant etter en god telefonsamtale, som for det meste dreide seg om å tåle livets ned- og oppturer. Som regel begynte han telefonsamtalene med: Si noe klokt jeg kan bruke. P elles helse ble skralere og skralere. Han utviklet et stort magebrokk. I tillegg hovnet også hans andre bein opp, og han sto i fare for også å miste det. Det var under en samtale om undre som dukket opp hver gang vi minst ante det og når vi mest trengte det at Pelle kom med denne betroelsen: – Husker du jeg sa til deg at mister jeg dette beinet også, så vil jeg ta en overdose. Da vil ikke livet ha mer å tilby meg. Men siden den gang har jeg tenkt på de mange, gode samtalene vi to har hatt, og jeg har bestemt jeg for at jeg slett ikke vil ta mitt liv. Det finnes for mange hjørner å nå, hvor jeg ikke aner hva som er rundt. Og jeg er alt for nysgjerrig til å gå glipp av et eneste ett. Derfor har jeg bestemt meg for å tåle den smerten livet gir meg, i håp om å oppleve noe godt.
Det er noen år siden Pelle kom med denne betroelsen. Jeg husker ennå hva jeg sa til ham den gangen: – Pelle, du vil for resten av mitt liv vaere min aller, aller største helt. K ort tid etter gikk Pelle inn i en demens. Han havnet på lungeavdelingen på grunn av kolsen – som han også slet med. Under et besøk og i ett av hans klare øyeblikk, mens vi satt på utsiden av sykehuset slik at han kunne få tatt seg en røyk, kom han inn på livssituasjonen sin: – Ikke trodde jeg at livet skulle bli så tungt. Nå sitter jeg her med ett øye, med ett bein og med store muligheter for også å miste det andre. Jeg klarer så vidt å trekke røyken ned i lungene på grunn av kolsen. Jeg tenkte aldri at livet skulle fare så ille med meg, sa han og kikke meg inn i øynene – før han spurte: – Tror du på et liv etter dette – hvor vi igjen kan møtes? – Ja, det tror jeg, svarte jeg ham. – Vet du at det finnes en himmel? – Nei, jeg vet det ikke, men jeg tror det! – Da tror jeg det også, sa han, og ga meg et smil som smittet over på meg. S å der satt vi der og smilte til hverandre. Pelle så vidt fylt 50 år og jeg et par år eldre. To gamle fylliker. Hvor den ene, jeg, hadde fått et bra liv takket vaere at jeg klarte å slutte å flykte fra livet mitt, og Pelle med alle sine lidelser. Vi trodde så sterkt på at vi skulle møtes igjen i dødsskyggenes dal. Og der fantes det ingen lidelser.
Det er snart 12 år siden denne samtalen. Like etter ble Pelle flyttet til et sykehjem, hvor han døde et par måneder senere.
Motet hans, håpet han bar med seg helt til det siste – hvor døden skulle bli hans siste hjørne. Fram til da våknet han hver dag, med troen på at noe skulle bi bedre. Og det er dette jeg gjerne vil videreformidle til alle som ikke lenger ser noen håp om at livet skal bli bedre. Behold ansvarligheten overfor pårørende, håpet, nysgjerrigheten på livet. Tro på at det ligger noe positivt bak neste hjørne.
Behold ansvarligheten overfor pårørende, håpet, nysgjerrigheten på livet.