Rettssikkerhet for konvertitter

I Faedrelandsvennen 11. september er advokat Vegard Bø Bahus kritisk til Utlendingsnemndas (UNES) saksbehandling overfor asylsøkere som har konvertert.

●●Advokatens innvendinger fortjener en kommentar fra UNE.

Som klageorgan for dem som får avslag av Utlendingsdirektoratet, er UNES viktigste oppgave å ivareta rettssikkerheten og å gi beskyttelse til dem som trenger det. Det gjelder også konvertitter fra Iran. Dersom en konvertitt fra Iran risikerer forfølgelse, vil vi gi asyl!

UNE er på det rene med at konvertitter i Iran ikke har tilgang til kirker, men må praktisere sin tro privat og i husmenigheter. Konvertitter som er åpne om sin tro, kan også få problemer i arbeidslivet, med myndighetene eller sosialt. Denne type restriksjoner er et brudd på religionsfriheten, men ikke nødvendigvis forfølgelse.

Begrepet «forfølgelse» sikter på de mer alvorlige reaksjonene, som fengsling eller fysisk avstraffelse. Slike tiltak kan blant annet ramme noen av dem som har en aktiv eller organiserende rolle i en privat menighet eller misjonerer åpenlyst overfor muslimer. En så aktiv profil er det imidlertid ikke alle iranske konvertitter som viser.

Iranere har ikke den samme friheten i det offentlige rom som vi er vant med i Norge. Mange iranere, også konvertitter, tilpasser sine liv til de sosiokulturelle normene i hjemlandet. Dermed unngår de forfølgelse.

Det er altså noen konvertitter, men ikke alle, som blir forfulgt i Iran. Derfor vurderer vi konkret fra person til person om en iransk konvertitt trenger beskyttelse. Om det er sannsynlig at konvertitten vil ta del i aktiviteter som kan føre til forfølgelse, gir vi asyl. Og vi lar eventuell tvil komme asylsøkeren til gode.

UNES oppgave er å skille mellom dem som trenger og ikke trenger beskyttelse. Det er riktig som Bø Bahus skriver at Høyesterett har oppstilt at homofile, lesbiske og transepersoner kan ha rett til asyl dersom de skjuler sin legning av frykt for forfølgelse. Når det gjelder andre asylgrunnlag, har både UDI, UNE og norske domstoler den praksis at det må foreligge en reell og aktuell risiko for forfølgelse.

Tilnaermingen overfor konvertitter er her den samme som for dem som søker asyl på et politisk grunnlag. En asylsøker vil ikke få asyl kun ved sin politiske overbevisning. Om en politisk opposisjonell eller konvertitt i Iran ikke vil vekke myndighetenes eller andre forfølgeres interesse, har personen heller ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse.