Barnevernsdebatten

«Trenger barn et vern mot barnevernet?» Dette var tema på Protestfestivalen i en fullsatt sal.

●●Siren Winjor i barnevernet lokalt i Kristiansand hadde den vanskelige oppgaven å forsvare tjenesten mot en kritikk som er ganske omfattende og svaert alvorlig. Det får en si at hun klarte for så vidt godt og hadde en ydmyk holdning til kritikk. Men hun klarte ikke å viske ut det bildet mange sitter inne med om en barnevernstjeneste som gjør mye skade og mange feilgrep.

I noen tilfeller har barnevernet ikke grepet inn der de skulle og andre tilfeller griper de hensynsløst inn og ødelegger familier og barns liv. Da ligger vel «sannheten» et sted på midten?

Men slik kan en ikke tenke. Det kan ikke vaere slik at unnlatelse i det ene moment kan kompensere for skadeverk i det andre.

Dessverre er det blitt slik at mens maktstrukturer og utviklingslinjer i det økonomiske liv fortsetter i et fast spor, så er det i gang en revolusjon i synet på familiens rolle, der alt som vi for kort tid siden så som helt selvfølgelig brutalt kastes på skraphaugen.

Når vi ser på barnevernet, må vi også se på disse allmenne utviklingstrekk. Barnets rettighet sees ofte uavhengig av dets tilhørighet til sin familie. Dette er skadelig, og det norske samfunnet bør ta et markant skritt tilbake og ikke videre framover i denne retningen.

Så er det visst lovfestet noe slikt som at barn har krav på kjaerlighet. En tenker da på Rudolf Nilsens ord: «Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjaerlighet.»