Krafttak for privat omsorg
Sylvi Listhaug og Åshild Bruun-gundersen har besøkt byen og Fvn skriver om dette 13. september. Hvilken konklusjon kan en forvente når to Frp-politikere først besøker et privat omsorgsfirma og deretter besøker et eldre, velstående ektepar fra Høyre som kjøper omsorgstjenester fra samme firma?
Selvsagt at omsorgstjenestene bør privatiseres i større grad. Ikke spesielt overraskende! La meg først presisere at jeg kjenner vedkommende Høyrepolitiker fra tidligere som en talskvinne for det beste i Høyres sosialpolitikk, og at jeg har forståelse for at de som har råd til det, bruker egne penger på supplerende omsorgstjenester. Jeg ville gjort det samme selv.
Frp-politikernes løsningsmodell er som forventet: mer konkurranse og privatisering. De private barnehagene nevnes som et strålende eksempel på en samfunnsoppgave som er løst i samarbeid mellom privat og offentlig sektor. At det er avslørt stor lekkasje av driftsoverskudd til grådige barnehagekonsern, forbigås i taushet. Videre hevdes det at privatisering av omsorgstjenestene kan åpne for flere kvinnelige gründere og skape flere arbeidsplasser. Det førstnevnte er antakelig riktig.
Det høres derimot mer tvilsomt ut at det kan bli flere arbeidsplasser uten at de økonomiske rammene for omsorgstjenesten økes, enten gjennom økt offentlig innsats eller økt egenbetaling.
Med jevne mellomrom bringer media fram skrekkhistorier fra eldreomsorgen. Det vekker liten oppmerksomhet at det av og til er noen brukere som skriver et lite leserbrev om at de egentlig er ganske godt fornøyd med hjelpen. Slikt er selvfølgelig ikke noe å skrike opp om! Flere brukerundersøkelser har vist at det store flertall av brukere i omsorgstjenesten er fornøyd med det meste.
Andre er mer kritiske og det er her en finner områder med forbedringspotensial som bl.a. er følgende: Ansatte skal vise medmenneskelighet, ansvarsfølelse og respekt. Ikke nedlatende tiltale. Behandle brukerne som likemenn selv om de er redusert. Vaere en hjelper, ikke formynder. Faerre personer å forholde seg til (22 personer på en uke er hverken effektivt eller godt for brukeren).
Dette forteller at brukertilfredsheten kan forbedres betydelig gjennom et serviceinnstilt personale uansett offentlig eller privat arbeidsgiver. At den kommunale omsorgstjenesten ikke klarer å etterkomme ønsket om faerre omsorgspersoner til den enkelte bruker, er et gammelt problem som ikke er løst tilfredsstillende. Dette krever økt oppmerksomhet. I en konkurransesituasjon vil slike kvalitetsforskjeller avgjøre brukernes valg.
Et annet ankepunkt mot offentlige omsorgstjenester er at tjenesten som skal leveres, er beskrevet relativt detaljert og at begrensningen overholdes i minste detalj (jfr tømming av potten). Årsaken er at tjenes- ten er gratis og at det skal vaere mulig å klage på omfanget som derfor må vaere presist beskrevet og begrunnet. Løsningen kan vaere å åpne for tilleggstjenester mot betaling.
Uansett hva en mener om fordelene med et offentlig hjelpeapparat som ikke har profittmotiver, må en erkjenne at et monopol (både offentlig og privat) ikke behøver å ta hensyn til brukernes ønsker fordi kundene ikke har noe valg. Det blir en ny situasjon hvis de kan velge.
Et annet moment som kan vaere viktig hvis en bruker skal velge leverandør, er muligheten for å få levert tilleggstjenester fra samme instans mot ekstrabetaling. De faerreste kommuner er villige til å gjøre det mens de private er mer enn villige, noe som gir et vesentlig konkurransefortrinn for de private. Valget mellom privat og offentlig omsorgstjeneste er ikke et svart-hvitt-valg.
Den største faren med tilleggstjenester mot betaling er at det på lengre sikt kan medføre at folk er mindre villig til å betale inn til fellesskapet og heller sparer privat for å ha råd til å kjøpe tilleggstjenester til seg selv. Dette vil i så fall føre til et stadig dårligere offentlig basistilbud for de fattige og stadig større marked for tilleggstjenester for de rike og middelklassen. Derfor er det viktig at det offentlige opprettholder et godt basistilbud til alle, og at også den offentlige omsorgstjenesten kan levere tilleggstjenester mot ekstrabetaling for å vaere konkurransedyktig.