Det er mennesker det handler om
De siste dagers fokus på asylpolitikk har fått meg til å tenke. Som asylsøker selv på 90-tallet slapp jeg å oppleve visumplikt, gjerder, dramatisk flukt over Middelhavet og streng asylpolitikk.
Det var likevel ikke lett å forlate hjemland og familie, men situasjonen tvang meg. Asylmottaket i Norge ble en trygg havn for meg der jeg fikk ro og god og nødvendig avstand fra krigen. Denne avstanden gjorde at jeg kunne tenke klart, etablere meg og starte på nytt.
Vurdering av opprettelsen av asylmottak i et tredjeland synes jeg er både urealistisk og lite gjennomtenkt. Det er ikke lett å ha et asylmottak i et annet land og samtidig stå ansvarlig for humanitaer sikkerhet, rettssikkerhet osv.
I tillegg vil det for et land som selv har utfordringer med migrasjon og konflikter, vaere en belastning å huse et annet lands asylsøkere. Som et eksempel kan jeg ta Somalia, mitt hjemland, der borgerkrig har rast i snart 30 år. Midt oppi dette har vi vaert nødt til å ta imot hundre tusener av flyktninger fra omkringliggende land som Etiopia, Eritrea og Yemen. Det har vaert en enorm belastning for sivile og delstatene i Somalia.
Å få det til å høres ut som en «solidarisk handling» når man for enhver pris vil unngå at flyktningene havner i siste land (som naturlig nok er lengst borte fra konflikten), synes jeg er å fraskrive seg et ansvar. Å tvangsholde flyktningene på et annet kontinent er umenneskelig. Å overlate byrden til andre, mindre ressurssterke stater er urettferdig.
Vi kan ikke hindre folk fra å forflytte seg dit de vil. Det blir brudd på menneskerettigheter. Hvilken rett har vi til å bestemme over hvem som får lov til å flykte og kontrollere hvor de ønsker å ende opp? Alle burde ha rett til å komme seg unna dersom de ikke får hjelp der og da. Jeg synes det både er arrogant og usolidarisk å skulle nekte og stoppe mennesker fra å flykte dit de selv vil - uansett hvilken risiko de utsetter seg for. Murer og gjerder gjør det bare mye vanskeligere.
Vi vet at det i dag finnes flyktningleirer på en rekke steder rundt omkring i verden. FNS høykommissaer for flyktninger oppfordrer land til å ta imot flere kvoteflyktninger, men altfor få flyktninger hentes fra disse leirene.
En av verdens største flyktningleirer finnes i Kenya. Den ble opprinnelig laget for å kunne ta imot under 100.000 flyktninger – i dag bor det ca. 250.000 mennesker der under svaert vanskelige forhold. Det hentes ut kvoteflyktninger derfra, men de fleste blir boende i et limbo uten mulighet for et fast hjem, utdannelse, og en fremtid for sine barn. Blant annet fem milliarder til solidaritetspott vil ikke redusere antallet flyktninger og er ikke en langsiktig og god plan.
Jeg er veldig bekymret for menneskesmuglerne, den farlige ferden over Middelhavet og alle som drukner. Men; leirer der flyktningene stopper opp er ingen god løsning. Det som er fruktbart er å opprette et godt samarbeid med hjemlandene opp mot dem som ikke har et beskyttelsesbehov. Vi må også få til raskere saksbehandling og returordninger for dem som ikke har et reelt behov.
Til slutt, det er mennesker vi snakker om og det er mange og sammensatte årsaker til at de forlater sine hjem og begir seg ut på flukt. De fortjener respekt.