Om å framkalle fortida

Forrige uke gjorde jeg noe jeg ikke har gjort siden tenårene.

Isommer fant jeg noe helt spesielt. Noe jeg nesten hadde glemt at i det hele tatt eksisterte, og i alle fall ikke hadde brukt på fryktelig lenge: et engangskamera. Det dukket opp i en glemt pose i en glemt eske i et glemt kott. Det ante meg at det var fra sånn rundt ti år tilbake i tid, men jeg var sannelig ikke sikker. Jeg hadde også noen vage forestillinger om hva som kunne befinne seg på det. Ikke sikker på det heller, for å vaere helt aerlig.

●●Kunne det virkelig vaere gode/dårlige/glemte minner å grave ut fra denne potensielle skatten jeg hadde funnet? Eller går de greiene ut på dato? Det var bare en måte å finne ut av det på, og jeg leitet opp en fotobutikk som fortsatt utfører denne typen oppdrag. Det har blitt betydelig faerre av dem siden sist. I tillegg har fornøyelsen blitt ganske mye dyrere også, men pytt, pytt.

●●Det viste seg at det helt klart var verdt pengene. De forevigede øyeblikkene hadde bare ventet på å bli pelt ut fra filmrullen og vise seg i all sin matte glans på fotopapiret. Blant blinkskuddene fant jeg for eksempel undertegnede sittende på en utstoppet isbjørn, et slags papparazzi-bilde av Mari Boine og mye tynnere, mye yngre versjoner av flere av de som heldigvis fortsatt er mine naermeste venner. Følelsen av at dette er voldsomt lenge siden, ble grundig forsterket av den tross alt ganske bedritne bildekvaliteten. Det ser i grunnen mer ut som jeg var ung på midten av 70-tallet enn rett etter tusenårsskiftet. Det eneste som vitner om noe annet, er noen meget tvilsomme, men svaert tidsriktige valg på klesfronten.

●●Det er ikke så ofte jeg gleder meg skikkelig til å se på bilder lenger. De dukker jo opp på telefon, digital sky, Facebook og det som verre er, nesten før man har tatt dem. Det er enda sjeldnere jeg lurer på om bildene har blitt bra, hvordan sveisen så ut, eller om det kanskje var for mørkt til at det i det hele tatt ble noe av den eksponeringen. Veien hjem fra fotobutikken, med en pose fortid i hendene, var egentlig det fineste med hele engangshalloien. Jeg klarte å vente med å åpne den til jeg kom hjem. Det ble noen lange minutter på bussen, men helledussen, så flott det var. Det er mye bra med digitalfoto, men den gode spenningen og ventetiden har gått tapt langs veien.

●●Jeg vet ikke helt om det er på grunn av min egen alder eller tidsalderen, men jeg har en sterk følelse av at jeg gledet meg mer før. Den gode følelsen av å vite at noe bra, gøy eller spennende snart skal skje. Men ikke helt ennå.

●●Det er så mye som har blitt umiddelbart med årene. Ta musikk, for eksempel: Om det har kommet ut en plate jeg har lyst til å høre på, er den bare et par tastetrykk unna. Rett inn på Spotify, smikk, smakk, smokk. I utgangspunktet synes jeg det er prima at ting går fort, da jeg har blitt ganske tidstypisk utålmodig med årene. Men akkurat det å glede seg til noe, det savner jeg litt. Selv om jeg er voldsomt glad i internett, savner jeg å sykle innom salige Rockline i byen, leite seg fram til riktig cover, kanskje høre en sang eller to ved disken for å vaere sikker på at plata ikke bare var noe vas, for så å bla opp hardt oppsparte ukepenger for omtrent ti låter som skal høres i stykker.

●●Det er vel egentlig bare å starte litt tidlig med nyttårsforsettene: I 2019 skal jeg prøve å glede meg litt mer. Enten det er til å hente framkalte engangskameraer eller å finne et eksemplar av den rødlistede platesjappa for å unne meg en liten smuglytt.