Når mamma leiter etter vaniljeisen i komfyren
Vi trodde – som mange andre – at med 77 gode år bak seg, var det naturlig at mamma ble litt glemsk.
De første symptomene var som forventet, korttidshukommelsen var ikke som den hadde vaert. Det er sånn som skjer når vi blir gamle, tenkte vi. Vi tok feil. Det var alzheimer-sykdommen som kom snikende. Mens pappa fortsatt levde og de bodde i eneboligen på Hånes, så gikk det ganske greit.
●●– Hun har beina, og jeg har hodet, sa han ofte og vi kunne le sammen med mamma over at hun igjen hadde handlet en 2-liter med is for å ha i frysen i tilfelle det kom folk på besøk. Selv om det stod 10 liter der fra før.
●●Pappa ble skral til beins etter hvert, og vi fikk ordnet omsorgsleilighet på Kløvertun. Fortsatt klarte de seg fint i det daglige, han skrev handleliste, visste hvor hun hadde lagt mobiltelefonen og nøklene til utgangsdøra, og hun handlet og satte fram frokost og kaffe.
●●Hun hadde sluttet å lage middag. Påstod at hun var lei av det etter å ha holdt fire unger, ei bikkje og mannen med hjemmebakt brød og kjøttkaker siden hun ble mor for første gang i 1960. Det hadde vi full forståelse for.
Men det var jo ikke det som var tilfelle, at hun var lei. For Alzheimeren rammer evnen til å planlegge. Det er ikke bare å huske å slå av og på kokeplatene, man skal kunne tenke sammenhengende på hvordan man vil gjennomføre oppgaven. Sykdommens forvitring av synapsene og nervotransmitterne i hjernen hennes gjorde at hun ikke klarte å tenke sånn.
●●Stemningen i leiligheten ble oftere amper når vi var på besøk. Når mamma fortalte historier om hva hun hadde opplevd, enten i naer eller fjern fortid, mente pappa det var riktig å få fakta korrekt. Så han rettet på henne: Nei, det var ikke sånn, det var sånn! Hun satte sammen naermest vilkårlig minnebiter til puslespill av virkelighetsbilder som ikke gikk i hop.
●●Hun ble noen ganger sint, noen ganger lei seg når hun ble korrigert. Hun sa det aldri, men jeg tror nok hun i de klareste periodene ble frustrert over at hun begynte å miste taket på virkeligheten.
Samtidig kunne hun fortsatt le litt av seg selv når hun skulle på badet, men gikk inn på soverommet. Lett var hun å glede. Hun boblet som sjampanje når barn, barnebarn eller oldebarn kom på besøk, for eksempel.
●●Da pappa gikk bort økte forvirringen. Hver dag satte hun fram frokost til to, som hun alltid hadde gjort. De første ukene kom hun som regel på at han var gått bort, og spiste frokosten alene med en tom tallerken og et glass helmelk på andre siden av bordet.
●●En ettermiddag ringte hun helt fortvilet: – Steinar, har du sett pappa? Han har ikke vaert her på flere dager. – Nei, jeg har ikke sett ham, sa jeg nølende men oppriktig. – Vet du, jeg tror han har stukket av med ei annen dame. Det er jo helt forferdelig etter alle de årene vi har vaert gift, så skal han bare stikke av!
Jeg måtte samle meg: – Mamma nå må jeg si noe som er både vondt og sant. Pappa er død. – Er han død? Hun tenker seg litt om. – Åja, nå husker jeg, vi har jo hatt begravelse og alt. Åh, tusen takk, Steinar, det var da enda godt at det ikke var noe alvorlig.
●●Sånne realitetsorienteringer, sånne korrigeringer av hennes virkelighet har vi sluttet med. Vi har skjønt at det blir rene krenkelsene av henne og hennes integritet som menneske å stadig fortelle henne at hun tar feil. For hun er fortsatt Ellen Elisabeth Vindsland.
●●Så når hun gikk bort til og åpnet komfyren for å lete etter vaniljeis, fortalte vi henne bare at vi fant den i frysen.
●●Likevel oppstår situasjoner hun ikke mestrer. Når hun har pakket alt tøyet og vil hjem, der hun ble født og vokste opp. Tilbake til det hjernen hennes fortsatt husker og kjenner trygghet av. Når hun ikke får viljen sin for noe som for henne er så åpenbart riktig og selvfølgelig, blir hun sint og fortvilet.
Da må vi bare ligge på vaeret og vente til stormen går over, forsøke å snakke om noe hyggelig, om olderbarna og barnebarna.
●●Så kommer smilet igjen. Og det smilet er fortsatt mamma.
Enn så lenge.
❞