Vakkert og voldsomt
Høststormene fikk et passende lydspor da post-rockfestivalen Vivid gikk av stabelen på gamle Aladdin kino i helgen.
●●Post-rock? Ja, det er lov å spørre.
Post-rock er en litt ullen sjanger. Men det handler om gitarbasert, hovedsaklig instrumental musikk som gjennom langstrakte komposisjoner – mer en type mini-symfonier enn låter i tradisjonell forstand – bygger seg opp mot voldsomme klimaks.
Post-rock kan vaere vakker, den kan vaere uhyggelig og den kan vaere emosjonelt forløsende. Den kan i grunnen vaere alt bortsett fra utadvent og allsangvennlig.
Kall det gjerne kunstmusikk for folk som liker trommer og gitarer.
På Vivid-festivalen – tenk det, Kristiansand har sin egen postrockfestival! – legger man spesiell vekt på post-rockens iboende visuelle kvaliteter.
Konserten til Oslo-bandet The Samuel Jackson Five ble ledsaget av alt fra norsk vinter til synkronsvømming på kinolerretet de hadde i ryggen.
De var også det av lørdagskveldens band som kom naermest streit rock: Låtene deres er korte og konsise, kastene går brått fra det pent melodiøse til noe som er funky og brutalt på én og samme tid. Hvis Vivid-publikummet hadde vaert av det danseglade slaget – noe de så visst ikke er – ville dette ha vaert konserten de slo seg løs på.
All den fornøyde ruggingen og kløingen i fyldige skjegg vitnet likevel om stor tilfredshet.
Med elektrisk cello som førende instrument, har Mooncake – noe så sjeldent på disse kanter som et russisk band – et mykere, mer atmosfaerisk uttrykk. Animasjonen på lerretet understreket at de før eller siden er nødt til å ende opp på et naturfilm- eller science fictionsoundtrack.
I undertegnedes ører ble Mooncake likevel nokså anonyme sammenlignet med Caspian.
Massachusetts-bandet – tre gitarister, bassist og en svaert angrepshissig trommeslager – oppnådde nesten metal-aktig intensitet fra første stund. Og hver gang de spilte seg opp til et av sine massive, majestetiske crescendoer, føltes det som å stirre rett inn i solen i øyeblikket før den skal eksplodere.
Nå er det ikke fritt for at postrocksjangeren sliter med en viss forutsigbarhet – låtene som høres ut som eviglange Pink Floydintroer, musikerne som står i silhuett mot flimrende bakprojeksjoner – og etter noen timer på Vivid må det vaere lov å føle at man har fått sin dose for en stund.
Men – jøje meg, altså – høydepunktene denne kvelden var kraftfulle nok til å løfte en hver sliten stakkar ut av hverdagen, ut av høstmørket og ut av seg selv. Og mer kan ingen ønske seg av musikk.