Barnelovhistoriens ironier
Filmen «Natta pappa henta oss» av Steffan Strandberg er vist en rekke ganger på NRK.
Filmskaperen ble som barn sammen med sin bror ufrivillig del i en rettslig prosess som endte med at moren pr 1974 fikk daglig omsorg mens faren fikk vanlig samvaer etter dom i Høyesterett.
Guttene var da 4 og 5 år gamle. Dommen avsagt med dissens 4-1. I voksen alder har Steffan iscenesatt seg selv og brødrenes historie i denne filmen som med sine ulike fortellergrep sjangermessig kan vaere en utfordring. Virkemidler som animasjon, dokumentaropptak fra guttene var små, og den ambivalente Steffans refleksjoner skaper en helhet. At filmen er krevende, også med sitt innhold, gjør den ekstra severdig.
Litteraturprofessor Bjarne Markussen omtalte filmen og deler av barnelovhistorien i en kronikk i Faedrelandsvennen 18. oktober 2017. Markussen gir inntrykk av at den morspresumpsjonen som ble lagt til grunn pr 1974 gjorde det vanskelig for fedre å vinne frem. Etter at morspresumpsjonen ble opphevet pr 1981 og lovutviklingen har gått sin gang med «nyvinninger» som foreldremekling og høring av barn har det imidlertid ikke blitt lettere, noe som heller ikke blir påstått fra Markussens side.
At morspresumpsjonen formelt (lov av 1956, § 8) hadde sine begrensninger og kunne virke konfliktfremmende fordi far i enkelte saker måtte bevise mors uskikkethet, er et interessant moment. I nyere tid har fedre neppe fått en lettere vei til daglig omsorg. Ikke om man legger Høyesteretts praksis til grunn.
Men strategiene for å vinne frem har kan hende ikke endret seg så mye. I verste fall har de fått ny naering. På 70-tallet behandlet Høyesterett årlig flere saker, og fedre vant rett som det var. På 2000- tallet går det mange år mellom hver gang en foreldretvist slipper gjennom nåløyet i landets høyeste domsmyndighet, og tendensen er klar: Minimalt el- ler intet samvaer. Daglig omsorg kan fedre se langt etter, i alle fall på dette nivået. Sist avsagte dom fra 2013 ga far null samvaer, til tross for at han av retten ble vurdert som skikket. Mors ikke beleggbare frykt ble utslagsgivende.
Situasjonen nedover i rettssystemet er mer variert, men signalene fra Høyesterett blir ikke sjelden lagt til grunn. Gutter på 10 og 12 år som blir hørt og sier de vil bo hos far, risikerer å bli neglisjert av retten, spesielt om de uttrykker preferanse for delt bosted, et alternativ som verken psykologene eller juristene er saerlig begeistret for ideologisk.
Agder Universitet arrangerte 6. og 7. september 2018 Humaniorakonferanse med innlegg om filmen og litteraturens rettslige relevans. Et metodisk verktøy velkjent innen Humaniora, i saerlig grad historieforskningen, er kildekritikken. Denne har man felles med to andre yrkesgrupper: journalister og jurister. Dommen fra 1974 (HR 7.12.74 l.nr 1663/1974) er publisert i Norsk Rettstidende for 1974 på sidene 1343-53. Ti sider tekst med sakshistorikk, anførsler og rettens vurdering av ulike forhold, samt utdragene fra underinstansene. Her omtales ikke bare morens påstått klanderverdige livsførsel, men også sider ved fars person og personlighet utfra vitners beskrivelse.
Markussen påpeker i sin kronikk at «Ironisk nok var den ene dommeren som stemte imot flertallet i Høyesterett, kvinne». Det er kan hende også en ironi at retten pr 1974 var mer overbaerende og rausere enn den er i dag når det gjelder foreldrenes minusfaktorer. En større barnelovhistorisk ironi tilsier at en barnefar i dag med faren fra 1974 sin bakgrunn og påståtte tilbøyeligheter, i beste fall ville fått 16 timer samvaer med tilsyn i året. Med mindre han klarer å demonisere mor med konfliktdrivende bekymringsmeldinger til barnevernet som mulig strategisk alliert, og målet om «høyt konfliktnivå» nåes med svekkelse av mors omsorgsevne.
Barnelovhistorien har gitt oss mekling og høring av barn, men det fins ingen etterprøvbar forsking som viser hvordan disse ordningene fungerer i praksis. Vi vet ikke om disse ordningene har gjort det lettere for fedre. Med lavterskel for bekymringsmeldinger har fedre fått et våpen ikke ulikt det våpenet mødre har benyttet seg av med påstander om incest, vold og overgrep støttet av en fremvoksende industri av fagfolk overopptatt av å mene at barn utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt. I teori og praksis er påstandene fritatt for bevisbyrde. Likhetstegn settes ofte mellom mantraet «høyt konfliktnivå» og det diffust omforenbare «omsorgssvikt».
Mengden av barnelovsaker holder på å kvele rettsapparatet etter at man trappet ned meklingstilbudet pr 2003 og gjorde retten til lavterskeltilbud for skilte foreldre. Neglisjering av rettssikkerhetsgarantier som bevisumiddelbarhet og kontradiksjon er ikke uvanlig i dagens rettspleie hvor barnelovsaker utgjør en dramatisk stor andel. Ankesiling er merkbar. Steffan og broren kan vaere glad de ble hentet på 70-tallet. I dag ville de blitt tatt av barnevernet og neppe fått oppleve far og hans familie på landet i trygt oppvekstmiljø. Det kan stilles spørsmål ved måtene «barneperspektivet» er ivaretatt i nyere norsk barnelovgivning.