Det verste med mobbingen:

Det er altså fortsatt skolen som er den største arenaen for mobbing. Og fortsatt er det verste med mobbingen at – vi ikke vet om den.

Mobbing har alltid eksistert og vil alltid eksistere. Sånn er det. Det er - trist nok - en side ved menneskenaturen, flokkmentaliteten eller usikkerheten hos mennesker som leter etter plattform, identitet og trygghet: å pirke på noen andre, disse noen andre, stenge ute andre, se ned på andre. I et fattig forsøk på å hevde seg selv.

●●Politikere kan ikke vedta mobbingen bort. Skoleledere kan ikke eliminere det bort, bare hver eneste skoledag og skoleuke prøve å minimere det.

●●Og selv om mobbing har vaert snakket om og hatt fokus siden Kjell Magne Bondevik som statsminister i 2002 stod i spissen for en bred allianse for å gjøre skolen mobbefri, så finnes den fortsatt.

Stadig nye skolebarn og stadig nye foreldre er involvert i mobbing som ofre eller som mobbere.

●●De siste årene har det vaert lett å legge skylden på sosiale medier.

For nå har vi så mange tiltak mot mobbing i skolen at der burde det ikke finnes, er det kanskje lett å tenke. Det er vakter i skolegården, nulltoleranse for mobbingen og tar ikke skolen affaere kan den meldes rett til fylkesmannen - med solid støtte i lovverket. Alt dette avhjelper nok. Men mobbingen er der fortsatt, like vond og sår for ofrene.

●●Sosiale medier er den nye møteplassen, der hvor barn og unge søker underholdning, nyheter, men også sosialt selskap og bekreftelser. Mye av livet leves der. Og i den gården er det ikke så lett å sette inn vakter. De foreldrene

som har kontroll på hva som skjer der, i den vanskelige balansegangen mellom barns rett til privatliv og overvåkning og omsorg - rekk opp hånden.

●●Vi har alle hørt de triste og brutale historiene om hvor sårt livet på sosiale medier kan vaere. Det behøver ikke vaere åpenbar trakassering eller drittslenging. Det kan vaere nokså stille historier. Det kan vaere historien om den unge jenta som optimistisk gjør seg fin, tar på seg sin nye genser og legger ut en selfie. Og får ingen likes. Ingen. Bare øredøvende stillhet. Selfien hennes ligger bare der og skinner i all ensom-

het og hennes ukule upopularitet er helt tydelig for alle. Mens en annen jente i klassen legger ut et likt bilde like etter og får et ras av respons.

●●Men mobbing fantes altså før snap, insta og face. Nye verktøy har gitt nye plattformer også for de dårlige, menneskelige sidene og funnet nye veier til ofrene, men det har altså ikke helt skiftet arena. Fortsatt later det til at det er i skolen og på vei til og fra skolen det skjer. Og selv om sosiale medier har døgnåpent og er vanskelig å hekte seg ut av, så MÅ barna på skolen. Skolen kan de ikke trykke bort. Hver dag tvinges

de inn i krigen og det er ganske uutholdelig at vi ikke klarer å kvele denne ødeleggelsen av unge liv.

●●Mobbing finnes og vil alltid finnes. Det aller mest nedslående er ikke hvor det skjer, men at vi ennå – i så stor grad – ikke vet at det skjer. At over halvparten av de unge i disse funnene ikke har snakket med en voksen. De tror ikke det hjelper. Det - det burde vi klare å gjøre noe med. Og hvis skoler med gode helsesøstre i fulle stillinger avdekker mer mobbing enn andre skoler, ja, så kan det vaere en pekepinn om i hvert fall et viktig tiltak.