Dagene etter
Katastrofefilmer er moderne, for å si det brutalt. Den siste i rekken er «Skjelvet» som fyller opp kinosalene i disse dager.
Verden for øvrig, med Trump, klimaet, økte forskjeller og et Norden uten Gud er for mange en verden på vei utfor stupet.
Nå er det dagene etter, og i den forbindelse kom jeg til å tenke på katastrofefilmen «The Day After Tomorrow» som handler om en verden i ferd med å gå inn i en ny istid på grunn av global oppvarming.
Jeg dveler ikke mer med det, for i dag er det «dagene etter» for min del. Hvert år litt ute i september opplever jeg mitt livs katastrofe, men også muligheten for å ta det med ro en periode og begynne å tenke nye tanker.
Høsten har fått et stenk av kjølig drag over seg når man er nådd september. I vinden høres stemmen til Johnny Cash i tospann med datteren Rosanne der de synger «September When it Comes», en av de siste innspillingene Johnny gjorde, før han forlot verden en gang i september, slik også faren min fant på å forlate den et annet år i september.
Etter tre måneder shetebølge skulle man tro vi var klar for september, men nei, det kommer like uventet hvert år. «Alltid i september» sto det på bannerett il Protestfestivalen som vaiet i vinden over Markens i en hel uke, før det ble tatt ned og pakket ned i kjelleren til neste år. Selv hypokondere håper alltid det blir et neste år, slik vinteren forbereder seg på vår.
Lørdag 15. september opplevde jeg en kveld av de sjeldne, og heldigvis filmet vi begivenheten, slik at den kan nytes i opptak rundt juletider. «Presidenten. Predikanten. Poeten» tok utgangspunkt i tre 100-åringer. Celebre gjester tok plass i sofaen der Erik Wold, kjent fra Debatten på NRK, intervjuet dem om Nelson Mandela, Billy Graham og Hans Børli. Alle tre bidro sterkt med håp i sin levetid.
Etter pause dreide praten seg om Martin Luther King, femti år etter at han ble drept. Når man hører biskop emeritus Per Arne Dahl snakke om Børli blir man sugd inn i et univers man håper aldri tar slutt, slik det også er når Einar Lunde på levende vis forteller om Mandela eller når Sten Sørensen snakker om Graham. Slik er det også når kjendisadvokat Brynjar Meling, skuespiller Iselin Shumba, Aftenposten-journalist og Erik Bye-biograf Asbjørn Bakke samt Nrk-korrespondent Morten Jentoft tar plass i sofaen sammen med Wold for å diskutere Kings verdier og betydning.
Jeg er høyst sannsynlig inhabil, men dette var mektig å se og høre.
Så slo det meg at dette var bedre enn noe jeg har sett på både Skavlan og Lindmo. Og så tenker jeg på alle de tusener som aldri fikk oppleve denne magiske kvelden fordi Wold & Co ikke nådde hjem i stua til folk.
Årets Protestfestival var en opptur av glede, men det er en sorg at ikke hele byen fikk del av det, selv om det ville vaert umulig.
Protestfestivalene r og blir «den brysomme onkelen» som lokale medier, kultureliten (hvem nå enn det er) og mange politikere helst hadde sett ikke dukket opp i år. Men den dukket opp, slik den har gjort hvert år siden tusenårsskiftet.
Medias beskjedne tils tedevaerelse er trist fordi alt for mange som aldri har opplevd Protestfestivalen heller ikke får vite hva det er, og dermed ikke tar turen. Det er ingen protestbevegelse, men en uke med samtaler og debatt om livet. Lokale medier har stor makt, det skyldes nok ironisk nok vår trang til å lese dødsannonsene.
Medias betydningkan neppe undervurderes. Til eksempel så vi i filmen «Billy Graham – Guds Ambassadør» som ble vist på festivalen, at den verdenskjente evangelistens internasjonale gjennombrudd i London i 1954 kom etter at en avisredaktør valgte å skrive om kampanjen.
Jeg har regnet på det. I løpet av disse nitten årene har prosjektet Protestfestivalen hatt nesten 2000 meningsytrere, derav 500 såkalte kjendiser og mer enn 100 utenlandske gjester. Mange av dem har aldri vaert i Kristiansand tidligere, og var like begeistret som den finske forfatteren Tommy Hellsten som var her nå i helgen.
«Ukjente artister» har fått sin laereperiode her og kanskje starten på sitt gjennombrudd. Deltakere har re-lansert livet sitt her, grått tårer her, funnet nye venner og for første gang blitt anerkjent som samfunnsdebattant her. Neste år er vi 20 år.
I dag er det dagene etter, etter en opptur, med tid for refleksjon og ettertanke men også med «den tomme tida etterpå» som festivalarrangører ofte opplever.
Regnet faller tungt, løvet gulner og faller på bakken og den kjølige lufta skaper en ny ensomhet rundt oss mennesker, en tankebane på vei mot frost og likegyldighet som bare kan erstattes med kjaerlighet og ved å ta vare på hverandre.
September har mange fasetter, ideell for Protestfestivalen som ønsker å bidra med verdier i samfunnet. I dagene etter kommer bud som får meg til å rope på Gud. 100-årsjubilant Hans Børlis siste linjer i diktet «Du må forsøke» ble plutselig et mantra:
«Jeg så en gang ei krikk-and som hamret vingene til blods mot isen i elvoset, - føttene var frosset fast.
Slik som denne vesle villanda må du forsøke
Å løfte hele jorda med dine korte vinger.»
Årets Protestfestival var en opptur av glede.