Hva om de har rett?
Hva om kirken egentlig ikke tror på budskapet sitt? Og hva om kirken ikke vet hva den tror på?
Et norsk Pr-byrå uttalte nylig at det virket som Folkekirken ikke trodde på budskapet sitt. Konklusjonen til lederne var at de måtte bli bedre på kommunikasjon. Og de sa: Selvfølgelig tror Folkekirken og de kristne på budskapet sitt. Men hva hvis Pr-byrået hadde rett?
Jeg har gjennomlevd mange forn yelsesprosjekt i kirken. De har handlet om bedre liturgi, pedagogikk, organisering og kommunikasjon. Men ingen av dem har tatt opp spørsmålet om den “varen” som “selges”, holder. Eller om den er relevant. “Varen”, evangeliet, tas alltid for gitt. For mange troende er det også avgjørende at jomfrufødselen, oppstandelsen og himmelfarten er faktiske, fysiske hendelser. Mens det vi kanskje trenger, er å oppdage den allmenngyldige betydningen fortellingene har for hvordan vi bør leve livene våre.
Hva prøverså Bibelens fortellinger å si oss? I alle fall ikke nøytrale referater av dokumentariske hendelser. Her kommer noen forsiktige antydninger:
Skapelsen: I skapelses fortellingen skaper Guden god verden gjennom å uttale sanne og virkekraftige ord. Men dette er også samtidig en sannhet for oss. For når vi taler sanne ord om oss selv og andre, kan vi også skape ny og god virkelighet i oss og rundt oss. Mens hatefulle, skjønnmalende og løgnaktige ord, er i stand til å skape det motsatte. Hagen: Adam og Eva spiste av frukten. I samme øyeblikk fikk de åpne øyne, og oppdaget at de var nakne. Gjennom å “våkne” og bli bevisste, oppdaget Adam og Eva tiden, og de oppdaget dermed også potensielle farer i fremti- den; inkludert døden. Og de så at de var nakne, dvs hvor sårbare de var. Og dermed oppdaget de det ondes mulighet i seg selv. For den som ser sin egen sårbarhet, kan også bruke den oppdagelsen til å skade andre. Derfor kom frukten de spiste fra treet som ga kunnskap om godt og ondt.
De første menneskene: Kain og Abel er Bibelens første mennesker. De var de første som var født av et annet menneske. Og Kain og Abel ofrer. Det å ofre handler om selve grunnvilkårene i menneskelivet. For vi må alle ofre noe for å oppnå noe bedre i framtiden. Og dess større offeret er, desto mer sannsynlig er det at fremtiden blir god. Kain og Abel hadde oppdaget at de kunne forhandle med fremtiden. Gjennom å ofre noe i nåtiden, kunne de få en bedre fremtid.
Abels offerblir anerkjent og mottatt av Gud, men ikke Kains. Det står ikke noe tydelig om hvorfor. Men det ligger under at det er Abel som lever riktig og ofrer seg for andre. Mens Kain ikke lever slik. Hans offer er muligens ikke de rette. Men han legger ikke noe av ansvaret for at ting går dårlig på seg selv. Han bebreider livet/gud for at alt går galt for han. Og han begynner å hate den som det går godt for, Abel. Og hatet vokser i styrke så Kain til slutt dreper Abel. Det første mennesket dreper sin egen gode bror! Men så måtte han også ta konsekvensene av det. For Gud utslettet ikke Kain. Gud lot han få leve, og ga Kain et merke så ingen skulle drepe han. En straff som kan ses på som verre enn døden. For å leve et helt liv med et brodermord på samvittigheten, er så naert helvete det er mulig å komme.
Den største helten: I Bibelen er Jesus fremstilt som den største helten. Og helte fortellinger er klassiske mytologier i alle kulturer/religioner. Men i Jesus fortellingen hører vi først og fremst ekkoet fra Bibelens helter. De som vandret med Gud: Adam, Abel, Noah, Abraham, Jakob, Josef og Moses. Jesus fremstilles som helten som går ut i ødemarken, ut i det ukjente, konfronterer og bekjemper den/det onde (demonene, djevelen) gjennom å uttale sanne ord. Han går ut i det ukjente og farlige, overvinner det, og tar med seg en stor skatt tilbake.
Men Jesus beretningen er også en annen type heltefortelling: nemlig den helten som utfordrer den korrupte makten. Jesus utfordret maktapparatet gjennom å inkludere de som makten hadde utestengt. Til slutt provoserte han den åndelige makten ved å forkaste offerpraksisen i templet. Den sekulaere makten utfordret han bla ved å kalle seg Guds Sønn, Frelser og Fredsfyrste. Noe den mektige keiseren også kalte seg. Det var ikke rart han måtte ryddes av veien. Men Jesus var tydelig villig til å ofre alt i sin kamp for det gode. Og gjennom det han trodde på, levde ut og døde for, bygde han et nytt rike, av mye større betydning og varighet enn det romerske.
Alle som går den veien Jesus gikk, vil møte noe av det samme som han. Katastrofer, ydmykelse, motstand og død. Men de vil også ha i seg muligheten til å reise seg igjen; til å oppstå. Og til å gå videre. Med litt mer visdom. Og da er det ingen grenser for hvor mye det gode kan spre seg. I dem selv, i familien, i slekten, i venneflokken, i arbeidsfellesskapet, og i samfunnet forøvrig. Mens forfallet går av seg selv. For det er lettere å tie enn å tale. Og det er lettere å lyve enn å snakke sant. C. G. Jung sa: “Skyggene fra helvete, strekker seg inn i hvert enkelt menneske.” Derfor må den som vil kjempe for det gode, vaere våken og modig. Min tro er at den gode makten er sterkest.
Men Jesus beretningen er også en annen type heltefortelling, nemlig den helten som utfordrer den korrupte makten.