Rusletempo

1 Joh 2,3-11

«Den som sier: «Jeg er i han», må leve slik Jesus levde.» Det er ikke småtterier Johannes løfter frem som idealet for oss. Det handler om samsvar mellom liv og laere. Sier vi at vi er disipler, Guds barn, Jesus-troende, da må vi også leve slik han levde. Er det mulig da? Ikke helt og fullt. Våre idealer er ofte uoppnåelige, men de er gode å ha likevel. «Et ideal er uoppnåelig, men å streve etter noe mindre er ikke bryet verdt», skal Dostojevskij ha sagt en gang.

Hvordan levde Jesus? Han levde i sakte tempo. Han ruslet. Og han så. Så menneskene rundt seg. Så og brydde seg. Grep inn i deres liv. Brakte med seg lys, tilgivelse, helbredelse, godhet. Gang på gang ser vi, i fortellingene om ham, hvordan han stanser opp og tar seg tid med mennesker som ingen andre ville ha noe med å gjøre. De små, de upopulaere, de fremmede. Bare den som rusler, som lever i sakte tempo, kan se menneskene langs veien. Det finnes ingen bedre samtaler enn de som oppstår når du rusler i sakte tempo sammen med andre over lengre distanser. Alt for ofte halser vi av gårde og ser oss hverken til høyre eller venstre. Du får kanskje bedre kondis når du beinflyr rundt i landskapet med tunga ned på brystet og håret rett til vaers. Men du ser og opplever mye mer når du gir deg tid til å rusle, til å se, til å lytte. Så la oss rusle med Jesus! Og øve opp evnen til å se og lytte.