Å holde på med noe som er viktig

Hvordan ender man opp med å føle at det å lage et magasin for 39 nerder fra Skandinavia er en jobb som er viktigere enn det meste annet?

Ett av despørsmålene jeg har fått flest ganger i mitt liv må vaere dette: «Hvordan i huleste endte du opp med å holde med et lag som Bristol City?».

●●Jeg har kanskje alltid vaert sånn – vaert over snittet interessert i noen ting. For eksempel har jeg pleid å si til folk at jeg er heldig som har et interessefelt som rekker over 200 prosent. Altså 100 prosent interessert i fotball og 100 prosent i musikk. Det betyr kanskje ikke at jeg er null prosent interessert i absolutt alt annet i livet (for det stemmer nok ikke), men for å få frem et poeng har den der fungert ganske bra.

●●Bristol City har vaert mitt fotballag siden 1990. Jeg hadde i flere år da hatt en stor interesse for fotball, og jobbet i hverdagen med å forberede en profftilvaerelse fra min playmakerrolle på aldersbestemte lag i Vindbjart, mens IK Start og etter hvert – i stadig større grad – engelsk fotball opptok «fritiden».

●●Jeg flakket lenge rundt mellom ulike engelske favorittlag. Liverpool hadde en spiller som het Kenny Dalglish. Jeg var sikker på at «Dagglisj» var et kunstnernavn, for det gikk absolutt ikke an å hete noe så kult. Så da holdt jeg med dem.

●●Litt eldre mottok jeg et signert lagbilde av Tottenham. Ekte autografer av både Paul Gascoigne (min favorittspiller akkurat da) og Erik Thorstvedt gjorde at jeg da holdt med dem. Men det stakk tydeligvis ikke så dypt.

●●Rundåslia, Vennesla,lørdag 27. januar 1990: Vi var en liten gjeng samlet for å se tippekampen. FA Cup mellom Bristol City og Chelsea. Det lille hjemmelaget rundspilte i perioder Chelsea, som på den tiden lå helt i toppen av toppdivisjonen. Og hjemmepublikum gikk bananas. Jeg var solgt. Og det faktum at samme lag neste helg slo naermeste nabos nye favorittlag Swindon Town 1-0 på bortebane, og i tillegg snøt naboen for 12 rette på tippekupongen, startet en naborivalisering som gjelder den dag i dag.

●●Så har det gått slag i slag, da, siden første turen over som 18-åring med fotballkompisene. Jeg har fått oppleve ting de faerreste supportere av dinosaurene bare kan drømme om: Fått lov til å vaere i garderoben under pep-talk før reservelagskamp borte mot Arsenal (husk: reservelaget er like stas som førstelaget). Irritert på seg en spiller hos erkerivalen i U-18 lokalderbyet, da jeg sparket ballen langt bort, to minutter på overtid, da rivalen skulle ta et farlig innkast. Blitt invitert i styrerommet på drink med styreformannen. Jeg har opplevd Bristol City mer enn 50 kamper i England, og en meget forglemmelig treningskamp i Danmark, da laget nettopp hadde kommet med båten fra Sverige i stiv kuling og sjøsyke og tapte 5-0 mot Aalborg. Og treningsleir i Riga, hvor jeg inviterte med meg to ikke-fotballinteresserte kompiser på sommertur – uten å si at vi skulle på treningsleir med Bristol City.

●●Ikke rart da, at vervet som formann i Bristol City FC Supporters Club, Scandinavian Branch føltes som en fantastisk tillitserklaering. Med vervet fulgte jobben som redaktør for The Ashton Gate Observer, som var medlemsmagasinet utgitt fem-seks ganger hver sesong. Og redaktørjobber er seriøse greier. Så når man da sitter alene i et mørkt rom og skriver ferdig en lederartikkel en natt til søndag betyr det tydeligvis ikke så mye hvor mange som skal lese den. Slik er jeg i alle fall skrudd sammen.

●●For da vi økte medlemstallet fra 36 til 39 i samme måned som Liverpool passerte 10.000 føltes viktigheten av dette sterkere enn det aller meste. Litt sånn som når man 20 år etter føler på den samme viktigheten av å organisere en konsert med et obskurt band på et lite konsertsted i en liten by i et lite land, som bare et titalls mennesker noensinne vil bry seg om. Det er selve livet!