Kirsten Molle Haug til minne

●●Ei kjaer venninne og kollega har gått bort.

For 50 år siden på Kristiansand laererskole med Wilhelm Aarek som rektor, møtte undertegnede Kirsten Molle fra Spydeberg i Østfold. Det var det viktige året 1968 og vi ble begge ekte «68’ere».med det mener jeg: vi ble aktivister, feminister og opptatt av alternative pedagogiske metoder. Også politisk var det en oppvåkningstid hvor skoledemokrati og antikrigsarbeid ble viktig. Det ble et dypt og varig vennskap.

Etter Laererskolen tok Kirsten Molle eksamen i tysk og samfunnsfag i Trondheim. Her traff hun ingeniørstudenten Magne Haug som skulle bli hennes ektemann. Sammen fikk de to sønner og flere barnebarn.

Kirsten Molle Haug var en meget kunnskapsrik person. Hun ikke bare studerte flere fag, men tok også eksamener, fransk og religionshistorie sto på cv-en hennes. I 2000 tok hun hovedfag ved høgskolen i Agder, Institutt for Nordisk og mediefag: «Det poetiske språket: en lesning av Jon Fosses roman Melancholia 1 i lys av Julia Kristevas psykoanalytiske teori.» Hun studerte også kunsthistorie i flere år.

Kirsten samlet på kunst og ervervet seg noe så spesielt som et maleri av Leonard Cohen. Hun var nok mest stolt av dette.

Kirsten var ikke bare kunnskapsrik m.h.t. akademia, men var god til å bake – lagde de herligste retter. Ei god mor var hun og hadde friske diskusjoner med sønnene i tenåringstida. Hun arbeidet som laerer bl.a. i Oslo, Bergen, Sandnes og Kristiansand. I sistnevnte by ble hun inspektør ved Lahelle skole for voksne innvandrere. Da Kirsten opplevde at kvinnene ikke kom til skolen tok hun initiativ sammen med skolen og kommunen og startet barnehage ved skolen. Da kom også kvinnene. Slik satte hun gode og varige spor etter seg og vil bli husket. Å gå med Kirsten over torget i Kris- tiansand var en opplevelse. Da kom det alltid innvandrere som hadde vaert hennes elever bort for å gi henne en klem. Nå solgte de blomster, frukt og grønnsaker på torget eller de var på vei til biblioteket.

I 2001 var Kirsten utsatt for en ulykke og hun lå mange uker i koma på Ullevål sykehus. Der ble hun operert og de reddet livet hennes. Seinere var Kirsten på Ullevål sykehus og takket dem for redningsoperasjonen. Å se hennes kamp for å gjenerobre livet sitt var beundringsverdig. Da hun kom ut av sykehuset kunne hun verken gå eller snakke. Ved iherdig trening og god hjelp av behandlingsapparatet, familien, kollegaer og venner ble hun betraktelig bedre. Hun fikk igjen språket, kunne gå lange turer og hun kunne t.o.m. spille et avansert pianostykke hun husket.

Da u.t. ble prosjektmedarbeider i Norsk Laererlag for å støtte palestinske laerere i sin fagorganisering, var Kirsten den eneste kollega som ble med på en av disse reisene på 1990-tallet. Det var midt under Oslo avtalen og en meget spent politisk situasjon. Kirsten var uredd og tok meg med da vi brukte ei ferieuke etter prosjektarbeidet og vandret i Jesu fotspor – om ikke på Genesarettsjøen – så ved dets bredd. Kirsten var ei som kunne sin bibelhistorie. Dette var også midt under Balkankrigen og Kirsten hadde tatt imot bosniske flyktninger på skolen. På flyet til Midtøsten tegnet hun kart og forklarte meg om den kompliserte krigen.

Kirsten døde lørdag 15. september i Kristiansand med begge sønnene ved sin side. Hun ville blitt 71 år i november.

Vi takker Kirsten for hennes innsats og vennskap. Vi er mange som vil savne henne. Vi ønsker fred over Kirstens gode minne.