Gylne tider

Luk 10,1-2 og 16-20

Det må ha vaert spesielle tider. Gylne tider. Den gangen himmelen gjestet jorden. Den gangen Vår Herre selv vandret rundt blant menneskene. Jeg ser for meg at det fløt som en elv av velsignelse, helbredelse, godhet etter han der han gikk frem. Omtrent slik vannet farger det knusktørre afrikanske savannelandskapet grønt og frodig når det årlig kommer strømmende og fyller opp tørre elveleier og gir nytt liv til mennesker og natur.

Ikke bare gjorde han disse store tingene selv, han sendte til og med ut sine venner, to og to, for å gjøre akkurat det samme. Store ting. Utrolige ting. Og de syttito som ble sendt kommer gledesstrålende tilbake. «Herre, til og med åndene er lydige når vi nevner ditt navn!» For en opplevelse det må ha vaert! Og for en fristelse til å bli litt kjepphøye, slå seg på brystet. En fristelse som ligger svaert naer enhver som lykkes og har suksess. Da kan fort ydmykheten vike plassen for selvhevdelse og hovmod. De tøffeste av alle våre demoner å bekjempe. Derfor får de denne påminnelsen til slutt: «Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!» For det viktigste er ikke at jeg er stor i mennesker øyne, men at jeg har mitt navn innskrevet i himmelen.