Stutzmanns andre med seier for Beethovens femte
Symfoniorkesterets nye sjefdirigent var i byen denne uken og gjorde for andre gang, for et stort og entusiastisk publikum, en fantastisk konsert i Kilden
KONSERT
Kristiansand Symfoniorkester
Dirigent: Nathalie Stutzmann Solist på klaver: Francesco Piemontesi
Musikk av Beethoven og Guillaume Connesson Kilden, Konsertsalen
●●Nok en gang tar hun både musikken, orkesteret og publikum med storm, «vår» nye sjefdirigent Nathalie Stutzmann. Med et program som kunne ha blitt en kjedelig repetisjon av alt for kjent stoff, løfter hun musikken frem og påkaller Beethoven i all hans lunefulle genialitet.
Hun tar Skjebnesymfonien og Keiserkonserten på ramme alvor. Slik får hun også frem humoristen Beethoven, den folkelige Beethoven, en Ludwig som er lett på dansefoten.
Og den intellektuelle som visste alt om å skru sammen store musikkformer av små musikalske formuleringer, motiver som går igjen og skaper enhet, sammenheng, syklus, som bygger bro mellom temperamenter og skaper enhet i mangfold.
I Beethovens femte klaverkonsert, den såkalte Keiserkonserten, fikk publikum i Kristiansand for første gang møte den unge sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi. Han gjorde klaverpartiet med elegant og varm autoritet, teknisk ubesvaeret og musikalsk intimt samarbeidende med dirigenten. Det ble en helhet der alle medvirkende, orkester, solist og dirigent gav denne berømte klaverkonserten alt den har av patos og overskudd.
Publikum belønnet med langvarig applaus, og den sympatiske pianisten kvitterte meget passende med en sånn typisk helt nedpå langsom sats av den meditative sorten, noe å hvile i.
Jeg har i perioder av mitt liv hatt et anstrengt forhold til Beethovens femte symfoni. Både ble den brukt som analyseeksempel i min tid som musikkstudent, og selv har jeg brukt den i min skolevirksomhet gjennom mange år. Det er så lett å demonstrere en del av musikkens hemmeligheter med nettopp denne symfonien.
Det har hendt jeg har latt vaere å gå når jeg har sett at den står på programmet. Men så kommer Nathalie Stutzmann med den. Tar den så utrolig på alvor. Skaper noen øyeblikk der orkesterklangen naermer seg stillhet. Og andre der alt får lov å tute av full kraft.
Når dette sjeldne musikalske øyeblikket Beethoven skapte i overgangen fra tredje til fjerde sats inntrer, der han lar instrumentene gnure seg fram og vri en c-mollstemt atmosfaere til vidunderlig og triumferende C-dur, og Stutzmann har kommandert to hornister, to trompetister, tre trombonister til i samme øyeblikk å reise seg – blåse det ut – da har hun selvsagt fridd til publikum, og vi sier ja-takk, begge deler, eller alt i hop.