Sett fra oven
Kanskje er tiden inne for en time-out, en tenkepause, for byutviklingen i Kristiansand.
En pause som kan brukes til en rolig flytur over byen for å se hvor menneskene egentlig bor, hvor hverdagslivene leves og hvor neste generasjons kristiansandere vokser opp.
Sett fra oven vil man oppdage noe forunderlig. Kristiansand er noe helt annet og mye mer enn det debattene i bystyret og mediene handler om for tiden. Kristiansand er først og fremst en forstadsby, en bydelsby, som strekker seg fra Tveit og Hamresanden i øst, til Flekkerøy og Voie i vest, fra Tømmerstø og Dvergsnes i sør, til Mosby i nord.
Mellom disse ytterpunktene ligger små og større bydeler, nye og eldre, alle med egne navn, identitet og saeregenheter. Hånes, Søm, Odderhei, Kongsgård, Gimlekollen, Justnes, Lund, Grim, Tinnheia, Slettheia, Vågsbygd... for å nevne noen. I framtida blir det flere: Lunde, Tangvall, Høllen, Langenes, Brennåsen, Nodeland, Hortemo ....... F ortsatt sett fra oven, er det dette som er Kristiansand. Det er her over 80.000 av byens nå totalt 92.000 innbyggere bor. Det er her 100.000 av byens framtidige 110.000 innbyggere vil bli boende. Det er her de aller fleste småbarnsfamiliene bor, det er her skolebarna bor, det er her tenåringene, 30-åringene, 40-åringene, 50-åringene, pensjonistene og de gamle bor og lever.
Har jeg glemt noe? Neida. På flyturen så jeg også Kristiansand sentrum, Kvadraturen Det eneste kompakte, urbane område av Kristiansand kommune. Den eneste «bydelen» i kommunen som har alle tilbud et moderne menneske etterspør: Butikker, kino, teater, konserthus, museum, bibliotek, politi, post, apotek, bad, restauranter, eldresentre, sykehus, legevakt, bussterminal, jernbanestasjon, - og en atmosfaere av pulserende menneskelig liv og virke. I Kvadraturen bor det ca. 9000 mennesker, 10 prosent av befolkningen. Få av dem er barnefamilier og få av dem er følgelig barn og unge (en barneskole er nok).
Har jeg likevel glemt noe? Kanskje. På flyturen over byen så jeg ingen pulserende bydelssentre der de 80.000 menneskene bor – bortsett fra ett, Vågsbyd. På Søm, Hånes, Slettheia, Tinnheia og alle de andre bydelene så jeg bare takene på pene eneboliger eller kompakte, gamle og moderne leilighetsbygg, ispedd en skole, en kirke, en butikk, kanskje et idrettsanlegg tilfeldig spredd ut mellom bebyggelsen. Ingen steder der innbyggerne, naboene, kunne møtes, ta en kopp kaffe, utføre sine mange aerend, se og bli sett. V el nede på jorda igjen googlet jeg på søkeordene Richard Florida, Kristiansand kommune og Cultiva. Hvis noen ikke lenger husker navnet Richard Florida så var han altså den store byutviklingsguruen rundt årtusenskiftet som alle oppegående byutviklere og kultururbanister valfartet til for å hente argumenter i sin iver etter å forvandle gamle, stagnerte bysentra, industrielle kaianlegg og nedlagte fabrikkområder, til pulserende, ungdommelige kraftsentre for «den kreative klassen» i den postindustrielle tidsalder. Kunst, kultur, innovasjon, hippe kafeer, pulserende uteliv, moderne arkitektur og ukonvensjonelle, kreative mennesker skulle vaere drivkraften.
Det var i denne ånd både kulturstiftelsen Cultiva og Kilden i Kristiansand ble til. Og det er trolig i dette dragsuget at fenomenet Kunstsiloen mot alle solemerker, sunn fornuft, og folkelig motstand er vedtatt. Kunstsiloen ville ikke vaert mulig uten den panegyriske kulturretorikken til Richard Florida og hans disippel i Kristiansand, tidligere rådmann og tilsynelatende evige Cultiva-direktør Erling Valvik. For hva sa ikke Valvik i et intervju med Adresseavisen på begynnelsen av 2000-tallet: «Nå vil Cultiva bygge opp kompetanse og infrastruktur som legger til rette for at byen (Kristiansand) blir en smeltedigel av kreative arkitekter, musikere, billedkunstnere, film- og teaterfolk». Deretter gav han Floridas bok «The rise of the creative class» i gave til alle styremedlemmene i Cultiva.
Men i Kristiansand ble det ikke de «kreative arkitekter, musikere, billedkunstner eller film- og teaterfolk» som utviklet bysentrum. De fleste av dem er henvist til brakker og gamle militaerbygninger på Odderøya. I Kristiansand ble kreativiteten kuppet av eiendomsutviklere og en lokalpolitisk elite som nå sender regningen til bydelene i form av bompenger, havneflytting og nesten totalt fravaer av livskraftige bydelssentre.
Hva har dette med Hånes, Slettheia,tinnheia og Kvadraturen å gjøre? Jo, dette: Richard Floridas siste bok heter «The new urban crisis» - Den nye urbane krise. Her legger han seg flat og sier i intervjuer at han tok feil sin tro på den kreative klassens evne til positiv samfunnsutvikling gjennom satsing på bysentrene (the inner cities). Valget av en populist-borgermester i hjembyen hans Toronto, valget av Donald Trump, og Brexit åpnet øynene hans for « kløften mellom den lille kreative klassen i bysentrene og det store flertallet i forstedene og utenfor bykjernen». H va gikk galt i iveren etter å satse alt på bysentrene? Jo, da de unge, kreative og velutdannede gjenoppdaget bysentrene skapte de en bonanza av boligspekulasjon, rekordhøye boligpriser og folkeforflyting (gentrifisering). Bysentrene blomstret, mens forstedene og landsbygda forfalt. Hatet mot den kreative, økonomiske og kulturelle eliten i bysentrum øker fortsatt i bydelene rundt København, Stockholm, Malmø – og Oslo. Og i Faedrelandsvennens kommentarfelt..
Fortsatt er det rolig og stort sett trivelig i Kristiansands bydeler. Men de siste årenes ensidige fokusering på byutvikling i Kvadraturen, med medfølgende ulemper for bydelene (bompenger, havneflytting, parkeringsrestriksjoner, manglende infrastruktur/bydelssentre) er i ferd med å skape en stemning blant mange innbyggere i bydelene som ikke er saerlig hyggelig. Kanskje borgermester Furre skulle gå til innkjøp av Floridas siste bok og gi den til herrene Valvik, Fuglestad og Antonsen, samt alle bystyremedlemmene.
I Kristiansand ble kreativiteten kuppet av eiendomsutviklere og en lokalpolitisk elite.