Stillstand før fart i Tingenes tilstand
Kildens oppsetning av The Shape Of Things – amerikansk drama om kunst og moral fra 2001 – har blitt severdig teater.
TEATER Tingenes tilstand Av Neil Labute Oversatt av Amalie Nilssen Regi: Gianluca Iumiento
Scenografi: Ryall Burden På scenen sammen med publikum: Steffen Mulder, Ina Maria Brekke, Ann Ingrid Fuglestveitmortensen og Johannes Blåsternes Scene: Kilden, intimscenen
●●Lenge tenkte jeg at dette er jo bare et langdrygt og ganske banalt kjaerlighetsdrama om forelskelse og utroskap. Og det kan på ingen måte måle seg med det tvdramaet som utspant seg natt til denne premieredagen – direktesendt fra senatshøringen i USA – hvor The Shape Of Things ble skrevet for 17 år siden.
I rommet er fire personer, to vennepar, unge studerende ved et ikke naermere angitt studiested. I samme rom er publikum. Vi hører om forelesninger og tilfeldige møter. De fire får trøbbel da Adam blir forelsket i og kjaereste med Evelyn, mens Jenny og Phillip er et par fra før. Og så skjer det fatale at Jenny møter Adam og de kysser! Så blir det slutt mellom Jenny og Phillip. Det var da, etter en time stående i den intime teatersalens neonbelyste kunstgallerilandskap, at jeg var naer ved å gi opp. Dette blir for enkelt. Dette blir for banalt.
Men så skjer det altså noe. Og dette noe kan jeg dessverre ikke utbrodere her. For da vil jeg komme til å spolere opplevelsen for de som kommer på teater etter premieren som var fredag kveld. Og det vil jeg jo ikke. For det ble faktisk en fin teateropplevelse til slutt.
Med en gang publikum kommer inn i rommet, ser man skriften på veggen: «Moralisme har ingen plass i et kunstgalleri». Og det er dette som er omdreiningspunktet i forestillingen. Kunne jeg gitt et råd til scenografen, ville jeg erstattet ordet moralisme med moral eller etikk. For moralisme er et svakt ord i denne sammenhengen. Hvor langt kan en kunstner gå i forhold til et annet menneske i forsøk på å skape kunst som forandrer verden?
Ina Maria Brekke er fra første stund helt uspiselig som kunststudinen på masternivå. Hun er insisterende, masete, rigid og dominerende. Hun oppnår akkurat hva hun vil, nemlig å dominere den forsakte studenten som er vaktmann i kunstmuseet på fritida. Steffen Mulder har god trening i å vaere nerd fra tidligere forestillinger, og er en mester i denne rollen. Johannes Blåsternes er besserwisser så det holder, og Ann Ingrid FuglestveitMortensen er overbevisende som forføreriske Eva der hun ronser, eller husker som det vel heter på riksspråk, med Adam i en liten paradisisk stund. Som altså får fatale konsekvenser.
Forestillingen varer halvannen time. Og er det utsolgt, må de fleste stå. I halvannen time. Det vil vaere en drøy utfordring for mange. Det går langsomt framover i handlingen, og jeg vil tro at en innstramming til omtrent en time og ti-femten minutter ville gavnet forestillingen. Det brukes kamera og projisering på vegg, og noen vil nok mene at det er på kanten av det tillatelige å eksponere naerbilder av publikum på denne måten.