Kom igjen – syng!

Når det er 50 år siden man var russ, soldat, tok førerprøven, skjønner man at tiden går. Er man i tvil, kan man ta seg en tur på badet og kikke i speilet. Jeg har aldri vaert en kjekkas, men at aldringen skulle gjøre en til en estetisk tragedie, må vaere en av biologiens og anatomiens mest underfundige grep. Diagnoser man tidligere bare hadde et teoretisk forhold til, blir nå naere bekjente. Men en ting kan ingen ta fra meg: «Min munn er full av lovsang til Deg, jeg priser Din herlighet dagen lang. Støt meg ikke bort i min alderdom, forlat meg ikke når kraften svinner!» (Salme 71, 8f). Jesus Kristus er min bestevenn, livskilde, beskytter, veileder, oppdragsgiver, rådgiver, inspirator, samtalepartner, ja, for jeg snakker med Ham hele tiden. Dette er ikke utslag av demens, dette er realitet. Noe mer virkelig enn Kristus Jesus, fins ikke. I tid og rom. I alle kosmologiske, galaktiske, astrofysiske dimensjoner. Når årene legger seg oppå hverandre og blir en høy stabel, er det godt å ha fast grunn under føttene. Når alt faller, er Han der, klippen, kilden, lyset, saligheten, den velsignede Kristus Jesus, verdens Frelser. Takk, Jesus. Takk. I all evighet. Amen.