Ideologiske selvmord for KRF
Det er nesten uforståelig at KRF vil ødelegge seg selv ved å søke regjeringssamarbeid med sosialistiske partier. Det er derimot ingen overraskelse: Partiet har ikke villet erkjenne at det er et borgerlig parti over lang tid.
Jeg meldte meg ut i 2010 nettopp av den grunn: på tross av at et kristendemokratisk parti nødvendigvis er og forblir et borgerlig parti, ville man ikke tone flagg og tviholdt på noe som het sentrum. Men sentrum er et sted, ikke en ideologi – ideologier er enten sosialistiske eller borgerlige.
Grunnen til dette er synet på individ versus statens rolle: Mens sosialismen begynner med staten fremfor individet og lar alt bli til politikk, sier borgerlige ideologier som verdikonservatisme, liberalisme og kristendemokrati det motsatte: Staten kommer aldri først i et samfunn, derimot individet. Staten skal hjelpe individet og ikke omvendt. Politikkens sfaere er begrenset.
Subsidiaritetsprinsippet er selve baerebjelken i kristendemokratisk tenkning om politiske myndigheters styring og inngripen. Det betyr at politikken kun kommer inn der familien eller andre naturlige fellesskap svikter. Dette plasserer kristendemokratiet helt klart på ikke-sosialistisk side. K ristendemokratiet tar utgangspunkt i at mennesket lever i naturlige fellesskap, først og fremst familien, og at disse naturlige fellesskap er autonome og har sin egen «natur»som ikke har noe som helst med politikk å gjøre. Politikk er en spesifikk sfaere og aktivitet som kun gjelder samfunnets felles interesser. Familien styrer seg selv, som foreninger eller kirker; politikken skal dreie seg om det som er felles for alle borgere. Ideologisk sett er det store forskjeller på hva man definerer inn i dette begrepet, men prinsipielt sett kan aldri kristendemokratiet gå vekk fra subsidiariteten som fundamental ideologisk basis.
Subsidiariteten betyr at det er grenser for politikk og stat. Det er naturlige oppgaver som tilligger mor og far i en familie; det er naturlige grenser for politikk, det er naturlige oppgaver for kirker, og de er ikke politiske. Det kreves derfor en saerskilt og kvalifisert begrunnelse for inngripen fra statens side. Styrende for inngripen er da at man kan gjenopprette eller i det minste tjene til å oppfylle det naturlige formålet til den enheten og den sfaeren man griper inn i. å er altså stedet som heter sentrum borte og det har det vaert lenge. KRF er nødt til å velge side. Hvis dette partiet fremdeles vil kalles kristendemokratisk, er det ikke noe
Nvalg: det hører til på borgerlig side. Og der har det hatt sin lojalitet i de siste 6 årene gjennom samarbeid med regjeringen Solberg. Før det har det vaert i regjering med blant annet Høyre i flere omganger. Og enda viktigere – det har ikke skjedd noe i disse 6 årene som utgjør en konflikt mellom regjeringen og KRF.
Hvorfor da denne 180 graders vendingen nå? Det finnes jo ingen grunner til den. Hadde det vaert en dramatisk konflikt i samarbeidet, kunne dette muligens legitimeres, på tross av den store ideologiske forskjellen mellom Ap og KRF. Men ikke når alt fungerer som før. Demoniseringen av FRP blir derfor det eneste Hareide, og etter ham Bondevik, kan finne på som grunn til denne radikale endringen. Er dette troverdig?
Nei, Venstre med sin skepsis til Frp er i regjering med partiet, og regjeringen er derved enda mindre «farlig» for KRF. Det ville vaert logisk og lett å gå inn og «vanne den ut» i enda større grad hvis man er så plaget av Frp. Men man vil gjøre det motsatte. Demoniseringen av Frp er enda mindre troverdig etter at man fikk fjernet Listhaug fra regjeringen, for ikke å snakke om Sandberg. Nå er det ikke én eneste som smeller til med litt populisme igjen, kun veldresserte mainstream-politikere i Frp. Desto mindre troverdig er Krfs begrunnelse. Avstanden til SV, partiet som vil ha Norge ut av NATO og som er radikalt anti-kristent, er altså mindre enn avstanden til Frp?
Denne begrunnelsen er hinsides.
KRF blir altså avhengig av SV, enten i regjering eller som støtteparti for en regjering med KRF. Hvor spiselig er det for partiets velgere? Hareides svar er at man ikke vil ha med SV på laget, men da blir det heller ingen regjering. Hvis KRF vil vaere et kristendemokratisk parti er det også et klart ikke-sosialistisk parti. Dette er ikke diskutabelt.
Men partiet vil kanskje skifte til å bli et kristen-sosialistisk parti? Da blir det få velgere fra Agder, men det spiller kanskje ingen rolle. Så er man kvitt de brysomme, konservative kjernevelgere for godt.
Demoniseringen av Frp er enda mindre troverdig etter at man fikk fjernet Listhaug fra regjeringen, for ikke å snakke om Sandberg.