Barn – og voksne – som lyver
Jeg synes det er morsomt med barn som lyver. Som lyver dårlig, vel å merke.
Det er noe med å se et uskyldig ansikt så fokusert på å ikke bli avslørt, og samtidig så fullstendig gjennomsiktig at alle tankene det barnet har lyser opp som trafikkskilt i natten. Spesielt dersom løgnen handler om noe så lite som en plutselig halvert sjokoladeplate i kjøkkenskapet.
●●Man skal selvfølgelig ta det med et visst alvor, og laere dem at man ikke skal ta uten å spørre og at det er stygt å lyve. Selv om man egentlig prøver å gjøre alt for å ikke le seg i hjel. For det er de «første gang i livet»-øyeblikkene med barn som er så utrolig spesielle og morsomme. Vi har alle fortalt en liten løgn av og til, men det å se ungen sin ty til de samme taktikkene som en løgn krever – er hysterisk morsomt. Hvordan de prøver å spille uskyldig og stiller seg helt uforstående til episoden: «Hva, er sjokoladen halvert? Jeg visste ikke engang vi hadde sjokolade. Hvor? Hva – i den skuffen? Jeg visste ikke at vi hadde en skuff engang!» Akkompagnert til vantro mimikk og sterk gestikulering, med sjokoladeflekker rundt munnen.
●●Men det forandrer seg,ikke sant? Ungene vokser opp, blir eldre og flinkere til å holde ting skjult for oss. Gjennom livserfaring, observasjon, prøve og feile-metoden laerer de seg mange ting – blant annet å lyve bedre. Eller å si unnskyld. Aerlighet krever også sitt, og selv nå godt inni voksenalder er det å gi en oppriktig beklagelse, noe av det vanskeligste, synes jeg. Det er ikke alltid lett dette livet.
●●Man gjør noe riktig, og man gjør noe feil. Av og til kan det gå riktig galt, og man ender opp med å såre noen på det verste. Hva tyr man til da? Jeg har sett folk lyve mange ganger, store og små løgner. Men sjeldent å se noen oppriktig beklage seg foran andre. Den type beklagelse som virkelig koster, den vonde beklagelsen. Den som krever total aerlighet, og skreller av all prestisje, status og selvrespekt. Til det eneste som står igjen er du, helt naken – med et inderlig ønske om å gjøre opp.
●●Det er mulig jeg er litt yrkesskadet. Å vaere skuespiller handler ofte om å observere, og legge seg på minne reaksjonsmønstre, handlinger og detaljer. Hvordan noen oppfører seg i visse situasjoner. Samle alle disse små referansene i et lite arkiv inni seg, for så å dra dem frem dersom rollen krever det. Det kan vaere kjempegøy å spille en karakter som plutselig lyver på scenen. Gjør man det på «riktig» måte, kan publikum bryte ut i latter. Ikke fordi løgnen ikke blir tatt alvorlig, men på grunn av den gjenkjennelige prosessen. Taktikken for å ikke avsløre seg selv, mimikken og detaljene. Alt vi selv tyr til, når livet tar en uventet helomvending og man prøver desperat å redde seg selv. Den morsomme løgnen. Eller man kan oppleve gisp og engasjert mumling fra salen, når løgnen serveres kaldt og kynisk for å såre. Den onde løgnen.
●●Da jeg var barn laerte jeg at aerlighet varer lengst og at man skal fortelle sannheten. Ettersom årene gikk hørte jeg at «den verste løgnen er den du forteller deg selv», og så leste jeg Ibsen som skrev « Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme». Mye å velge i her. Det finnes mange meninger og sitater om løgn og sannhet, men betraktelig faerre om anger og beklagelse. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje fordi det er for vondt og personlig, og krever en større aerlighet av oss?
●●Det finnes kanskje trøst i at det er menneskelig å feile. Guddommelig å tilgi. Og når det står på som verst- så finnes sjokolade.