Konsulentene, skogen og traerne
Rune Stiberg-jamt, Stine Meltevik og Tor Egil Viblemo fra konsulentfirmaet Oxford Research tegner et dystert bilde av norsk skole i Faedrelandsvennen mandag 1.10. I dramatiske ordelag beskriver de sin forståelse av virkeligheten i skolen.
Elevene har for mye ferie, de går bare på skolen 190 dager i året, noe som visstnok skal kunne lede til skrekkelige resultater for elevene. Frafallet i videregående skole omtales også som en skremmende realitet som ingen andre enn Oxford Research ser ut til å ta inn over seg, og som hovedårsak til elendigheten peker de på det faktum at laererne har en tariffavtale som regulerer arbeidstiden. Påstanden underbygges gjennom anekdotisk bevisførsel og mistenksomhet mot laererprofesjonen, pakket inn i konsulentspråk. P åstanden om at norske elever har spesielt mange feriedager, er spesifikt feil, og antakelsen om at faerre feriedager vil føre til bedre resultater ser ut til å vaere tatt litt ut av løse lufta. Norske elever har 190 skoledager i året. Det er godt over gjennomsnittet i Europa. I omtrent halvparten av landene i Europa går elevene på skolen mellom 170 og 180 dager i året, i noen land litt faerre, i andre land litt flere. Kun i fem europeiske land går elevene på skolen flere dager enn i Norge. De to landene hvor elevene har flest skoledager, er Italia og Danmark. Der går elevene på skole 200 dager i året, men fører det til mer laering? V el, hvis man skal bruke de internasjonale PISA-UNdersøkelsene som indikator, så havner Italia sånn midt på treet på en 33. plass, mens Danmark kommer helt likt med Norge på en delt 17. plass blant de 70 deltakende landene, altså godt over snittet. I alle de syv europeiske landene som scorer bedre på Pisa-testene enn Norge og Danmark, går elevene på skole faerre dager enn i Norge. Blant disse gjør elevene i Estland det aller best. Elevene i Estland går på skole 175 dager i året, altså 15 dager faerre enn norske elever.
Den løsningen Oxford Research peker på, vil med sikkerhet koste mye penger. Om den vil ha andre effekter, synes høyst usikkert. F rafall i videregående opplaering har hatt stort fokus gjennom mange år. At 25% ikke gjennomfører videregående i løpet av 5 år, er noe både politikere, laerere og fylkeskommunal administrasjon har hatt stort fokus på i en årrekke. Mange tiltak har blitt iverksatt, som blant annet styrking av rådgivertjenesten og oppfølgingstjenesten, Ny giv og en rekke andre tiltak. Andelen som fullfører videregående skole har økt sakte, men sikkert gjennom mange år. Påstanden om at frafallet er en skremmende realitet som ingen har tatt inn over seg, virker som nok en påstand uten saerlig rot i virkeligheten. Dette tror jeg er noe enhver fylkespolitiker, laerer i videregående skole eller utdanningssjef er svaert opptatt av. Her kan tilføyes at Vest-agder har et frafall som er lavere enn landsgjennomsnittet. V ideregående utdanning er en rettighet, men ikke en plikt. Det vil si at denne utdanningen er frivillig. Etter fem år har 75% fullført og bestått videregående opplaering, mens 5,3% fortsatt holder på med videregående utdanning. Dette er en sammensatt gruppe, feilvalg og omvalg av studieretning, jobb, militaertjeneste, sykdom eller andre faktorer kan gjøre at det tar lengre tid. 5,8% har rett og slett ikke bestått. Det betyr at de har mulighet til å ta opp igjen fag og utdanning på et senere tidspunkt. De siste 14,5% slutter av ulike årsaker på skolen eller som laerling. Jeg tror alle er ute etter gode tiltak som kan sikre at flest mulig får seg en utdanning.
Min egen erfaring tilsier at mange elever rett og slett er demotiverte og lei av skole og teori. Om Oxford Researchs resept med flere skoledager og høyere laeringstrykk vil vaere veien å gå overfor denne gruppa, stiller jeg meg sterkt tvilende til. S koleårets lengde fastsettes av den enkelte kommune, men opplaeringslova fastsetter minst 190 dager for elevene som et minimum. Å utvide skoleåret er mulig, men det vil bli dyrt og ha høyst usikker effekt. Det konsulentene noe upresist kaller «laerernes arbeidstidsavtale», er ikke til hinder for dette.
Arbeidstidsavtalen er til orientering en tariffavtale, som laerernes organisasjoner og arbeidsgiver har blitt enige om. Alle arbeidstakere, også laerere, har behov for arbeidstidsordninger som er hensiktsmessige gir forutsigbarhet og nødvendig fleksibilitet, og som sikrer de ansatte vern og rammer. Avtalen ble reforhandlet i vår, og man kom relativt raskt til enighet om en prolongering. Avtalen var altså ikke noe stridstema mellom partene i årets forhandling. Både arbeidsgivere og arbeidstakere lever greit med den. At Oxford Research opplever denne tariffavtalen problematisk, får så vaere. De er ikke part i avtalen, så deres formening er irrelevant.
Å utvide skoleåret er mulig, men det vil bli dyrt og ha høyst usikker effekt.