Kvalitet og profitt i barnehagen
I Faed re landsvennen 28. september slår Høyre-politiker Jørgen Pettersen fast at private barnehager er bedre enn offentlige. Grunnlaget er Utdannings direktoratets kartlegginga v foreldretilfredshet, der private barnehager kommer best ut.
Itillegg vil Pettersen begrepet« velferds profitører» til livs. Hovedbudskapet i så måte er at «private aktører i større grad enn offentlige kan drive en bedre og mer effektiv forretningsvirksomheten n det offentlige kan ». Vel kjentmarkeds retorikk altså.
Pettersen har rett når det gjelder foreldretilfredshet i private barnehager. De scorer høyt i Utdannings direktoratets undersøkelse, på alle spørsmål. Det han underslår er hovedkonklusjonen: Barnehager scorer generelt høyt på trivsel og tilfredshet – både offentlige og private. På noen områder scorer de likt, og forskjellene for øvrig er verken dramatiske eller spesielt signifikante. N oen enkle saksopplysninger vil langt på vei forklare forskjellene. Kvalitet i barnehagen styres i hovedsak av fire innsatsfaktorer; menneskelig kompetanse, stedlig ledelse, bygningsmasse og eierskap. Det o førstekvalitets faktorene er likt fordelt på private og offentlige barnehager. Kvalifiserte barnehagelaerere, assistenter og styrere gjøren like samvittighets fulljobb overalt. Det kan imidlertid tale i private barnehagers favør at personalet gjennomgående er noe yngre i de private kjedene, og det er indikasjoner på at småbarnsforeldre foretrekker å forholde seg til et personale som ikke er så langt fra egen alder. Det er imidlertid et faktum at folk blir eldre etter hvert, også i barnehagen. N år det gjelder bygningsmasse stiller private barnehager sterkt. De er i hovedsak et produkt av barnehageforliket i 2005 og den påfølgende boomen i private barnehager. Det betyr at privat bygningsmasse er betydelig nyere enn den offentlige, der vedlikeholdsetterslepet i tillegg kan vaere stort. Utdanningsdirektoratets kartlegging reflekterer ganske tydelig denne forskjellen i oppdatert og funksjonell bygningsmasse. Men også bygningsmasse eldes med tiden.
Direktør Arild Olsen i PBL mener foreldretilfredsheten i private barnehager i stor grad skyldes eierskap og naerhet til virksomheten. Det er mulig han har et poeng. Kommunalt eierskap er ikke nødvendigvis et suksesskriterium. Mange kommuner har bygd ned både barnehagefaglig kompetanse og vedlikeholdsrutiner i sektoren, fordi andre områder «må» prioriteres. Det kan derfor vaere gode grunner til at enkelte kommuner bør ta laerdom av hvordan kompetente private aktører forvalter sitt eierskap. På dette området dreier det seg imidlertid ikke om kommunal evne som oftest, men om kommunal vilje. Konklusjon: Barnehagen er den kommunale tjenesten folk er aller mest fornøyd med – det gjelder offentlige som private. Forskjellene er i all hovedsak små og forklarlige.
Jørgen Pettersen er imidlertid på villspor når det gjelder økonomi og profitt i private barnehager. Private barnehager drives nemlig for offentlige midler, og er sånn sett like «kommunale» som de offentlige. Private og offentlige barnehager er dessuten regulert på samme måte. Foreldrebetalingen vil i utgangspunktet vaere lik, det samme gjelder utgiftene – under forutsetning av at personalet har samme kvalifikasjoner og lønnsbetingelser, at pensjonsvilkår og omkostninger er de samme og at vedlikeholdskostnadene samsvarer. Når Pettersen refererer til en rapport som angivelig viser at kommunene har spart 8,2 milliarder(?) kroner i perioden 2013-2016 på å la private drive barnehager, så er dette en påstand som ikke henger på greip. Private barnehager drives for offentlige midler, så hvilke økonomiske marginer og faktorer refereres det til her?
Det er mulig Pettersen prøver å gi et slags delsvar når han innrømmer at pensjonskostnadene er «noe høyere» i kommunale barnehager, men at «barnehagene bør måles på hvor god pensjon de ansatte vil få, ikke hvor mye penger som brukes på en gitt ordning». Tror han virkelig selv
Ipå denne urimeligheten? tillegg er det godt dokumentert at private barnehageaktører kan tjene seg søkkrike på et risikofritt offentlig marked finansiert av offentlige driftsmidler og med solid etableringsstøtte. Pettersen prøver å gjøre dette til et spørsmål om «de privates» naturgitte overlegenhet på ethvert forretningsfelt, også velferdsområdet, men den fremste markedsmekanismen er selvfølgelig personlig profitt. Videresalg av virksomheten har vaert spesielt lukrativt, med all den usikkerheten det medfører for kommunene.
Det viktigste ankepunktet mot sterk konsentrasjon av privat eierskap er at det forskyver makt fra kommunen til eierne. Styrere i private barnehager får sine viktigste styringssignaler fra eierne, og i mindre grad fra kommuneledelsen. Men kommunen betaler gildet og har ansvaret for å forvalte barnehagens samfunnsmandat. Når balansen forskyves til 70 pluss i privat retning, som i Kristiansand, tar ikke Pettersen & co. dette ansvaret.
Barnehagen er den kommunale tjenesten folk er aller mest fornøyd med – det gjelder offentlige som private.