«Generasjon-prestasjon»

Den oppvoksende generasjon i dag, blir ofte betegnet som «generasjon-prestasjon». Mange sliter i dag, og mange presser seg til det ytterste for å oppnå de beste resultater. Dere har sikkert også hørt om «flink-jente-syndromet»? Det er selvsagt bra at vi får det beste ut av oss, men det må ikke gå på bekostning av selvfølelsen, av at du er god nok slik du er!

Jeg og du er den vi er gjennom arv og miljø. Og tar vi f.eks. utgangspunkt i IQ. Hvem har valgt sin egen IQ? Ingen, de grunnleggende intellektuelle evnene ligger i bunn, de er medfødt, selv om evner også kan videreutvikles til å nå sitt fulle potensial. Noen få har f.eks. en IQ på 70, noen er også under dette. Snittet i Vesten er for øvrig på 90-100 i IQ. Noen har f.eks. 120, noen svaert få runder også 130. Og så har vi dem ytterst få som naermer seg, og bikker over 200 i IQ. Er dette rettferdig? Nei. Hver og en med sitt utgangspunkt gjør noe med tankevirksomheten og løsnings-potensialet, evnen til innsikt, tilegnelse av laerdom, hukommelse etc. Ordtaket sin egen lykkes smed blir derfor svaert treffende. Ikke sant? Både iht. tro, liv, valg, ja innenfor hele det menneskelige perspektivet.

Hovedpoenget mitt er jo at vi alle er begrenset, også intellektuelt, slik vår vilje er begrenset. Om noen få har 70 i IQ eller 200 i IQ er vi jo av samme Gud, vi er skapte mennesker (Homo sapiens) med lik verdi. Ukrenkelig og uendelig verdifulle. Og selvsagt usammenlignbare. Midt i denne variasjonen bør det vaere en viss rettferdighet, ikke sant? Når vi en gang står til ansikt til ansikt med vår Herre må vel vi bli bedømt utefra den vi er? Det vil si at i bunn og grunn er hver og en prisgitt Guds nåde og kjaerlighet, han vil kanskje gjenta sine ord på korset – «tilgi dem Far fordi de vet ikke hva de gjør».