Om å treffe.

Ikke visste jeg at jeg kunne savne noen jeg aldri har møtt.

Og aller minst en uforskammet og storkjeftet danske som hadde det med å forsvare de underligste aktiviteter, som husokkupasjon og røyking på offentlige steder. Men selv om jeg var mer en tilfeldig lytter av Kim Larsens musikk, ble jeg underlig sørgmodig da jeg hørte om hans død. Det var nesten som å miste en venn. En ujålete, jordnaer og aerlig venn på godt og vondt, og ikke en glattpolert popstjerne det går 13 på dusinet av. En som alltid har vaert der. Kanskje var det derfor jeg reagerte som jeg gjorde. Og kanskje var det derfor danskene hyllet sin nasjonalskald og rennesteinspoet med gatefester og allsang i ei uke. Jeg traff aldri Kim Larsen, men han traff åpenbart meg.