Før året er omme kan Kjell Ingolf Ropstad vaere både statsråd og leder av KRF.
vaere både statsråd og leder av KRF.
Ganske nøyaktig tre uker gjenstår av dramaet som helt dominerer norsk politikk. Få tør spå hvor KRF ender på det ekstraordinaere landsmøtet 2. november. Og hvilken regjering vi får.
●●Men én ting ser ganske klar ut: Taper Knut Arild Hareide kampen om sidevalget i norsk politikk, taper han også ledervervet i KRF. Hvorfor det? Fordi det vil vaere politisk umulig for en partileder som kjemper innbitt for å gå i regjering med Ap, og få SV som støtteparti, å børste nederlagsstøvet av jakkekragen og i stedet lede sitt parti inn i en regjering med Frp.
●●Hareide har vaert svaert nøye på ikke å gå inn på denne diskusjonen. For å forhindre at retningsvalget skal bli et ledervalg. Men Krf-erne har skjønt tegningen.
●●Og nå er spekulasjonene i full gang om hvilken virkning spørsmålet om Hareides framtid vil få på spørsmålet om partiets retningsvalg. De fleste tror partilederen kan vinne ekstra stemmer på det. Fordi han er populaer ute i partiet, til tross for krav fra Grete Kvelland Skaara og Anne Ma Timenes om at han må gå av.
●●Selv på rådsmøtet i Agder KRF i forrige uke kom Hareide godt fra det, ifølge flere som var til stede, men som ikke er enige med ham. Partilederen selv hadde stålsatt seg før Vennesla-møtet og regnet det som det vanskeligste på den landsturneen han har lagt ut på for å presentere sitt budskap. Hareides støttespillere har naermest avskrevet Agder i den interne partikampen. Fordi Sørlandet er en borgerlig bastion. Men Hareide framsto ifølge flere som den sympatiske karen han er.
●●«Det er nesten så man må huske på at man er uenig med ham», sier en Krf-er som selv tilhører den borgerlige fløyen i partiet.
●●Men det er det altså fortsatt mange som er. Saerlig i Agder, som i tillegg veier tungt i KRF. Dagens to Agder-fylker utgjør ca fem prosent av landets befolkning. Men på landsmøtet om tre uker vil sørlendingene utgjøre rundt 10 prosent av de 193 delegatene. Og med det den største delegasjonen.
●●Men diskusjonen på landsmøtet blir ikke bare om å gå til ven- stre eller høyre. Hans Fredrik Grøvan er blant de som lanserte forslaget om å fortsette som et parti på vippen i Stortinget. Sett utenfra er det logikk i det, siden Krfs ledelse har skrytt av alt de får gjennomslag for fra nettopp denne posisjonen.
●●Likevel tror mange i KRF at det ikke lenger er realistisk. Frustrasjonen på begge fløyer i partiet er så stor at mange nå vil inn i regjering, selv om det skulle bli på «feil» side. De er lei av å måtte vaere på vippen i saker som andre partier definerer, og så bli definert utifra det. De ser også regjering som en måte å bygge opp nye profiler på.
●●Like fullt kan de som flokker seg rundt Grøvans forslag bli tungen på vektskåla på landsmøtet. I alle fall hvis det blir så jevnt som mange nå tror. I så fall kan rett og slett avstemningsrekkefølgen bli avgjørende for hvilket alternativ som til slutt får over 50 prosent av stemmene. Og hvilken regjering vi får. ●●Vinner den borgerlige fløyen fram, må partiet ha en leder som ønsker en borgerlig regjering. I Krf-kretser og ellers snakker noen om Hans Olav Syvertsen, som mistet Oslo-plassen på Stortinget sist valg. Også Hans Fredrik Grøvan nevnes, selv om han primaert ønsker å fortsette utenfor regjering, fordi han har opparbeidet seg en solid posisjon i KRF.
●●Men de aller fleste ser mot Kjell Ingolf Ropstad. Som har gått gradene i partiet, fra han var leder i KRFU, via viktige poster på Stortinget til dagens fraksjonslederverv for KRF i finanskomiteen. Og rollen som nestleder i KRF.
●●Heller ikke Ropstad vil snakke om et mulig lederskifte. Naturlig nok. Men han bør vaere beredt. Tre uker er kort tid.