Jeg lever i synd!

For åtte år, ti måneder og noen dager siden flyttet jeg fra Mandal til Kristiansand. I starten var jeg evig og tro til Uranienborg faller. Nå er jeg delt i to – og den ene delen beskylder den andre for utroskap.

Jeg husker den dagen jeg bestemte meg for å flytte fra Mandal. Ikke til Oslo eller utlandet, slik jeg hadde gjort før. Den typeflytting går på opplevelse s kontoen. Men å flytte til Kristiansand er ikke et eventyr – det er noe uforståelig. «Du kommer nok snart hjemigjen », var gjennomgangs responsen fra omgivelsene .« Det gjør jeg», var svaret mitt. Det var i januar 2010, og fremdeles lever jeg i synd. «Det gjør jeg» har blitt til «vi får se».

●●Det knappe tiåret i Kristiansand har gradvis ledet meg fra evig og tro – til fullstendig identitetskrise. Fra hardbarka mandalitt til polygami. De første årene var jeg trofast. Jeg ble fornaermet om noen spurte om jeg var fra Kristiansand, og jeg reiste til Mandal når jeg skulle hjem. Den mest synlige utviklingen har vaert i hvordan jeg svarer når noen spør hvor jeg er fra. Frem til for bare et par år siden lød svaret som følger: «Jeg kommer fra Mandal, men bor i Kristiansand for tiden.» Mandal først, så Kristiansand – og det er noe midlertidig.

●●Men så gikk årene, og nå tror jeg svaret jeg gir er mer i denne gata: «Jeg bor i Kristiansand, men er fra Mandal.» Kanskje jeg til og med, i noen helt spesielle sammenhenger, dropper siste bisetning.

●●Lenge har jeg gjort det jeg kan for å skjule utroskapen mot Mandal, men på noen områder blottlegger jeg hele syndefloden. Jeg har en forkjaerlighet for gjaerbakst (dessverre). En av favorittene er den flate, runde med rosiner, gul krem og kokos på toppen. Den har nytt navn i hver by, men i Mandal heter den skillings. I Kristiansand heter den 12-øres. I starten av eksiltilvaerelsen bestilte jeg «skillings» med vilje i Kristiansand, bare for å kunne si «jaså, dere kaller den 12-øres her i byen». Som om jeg ikke vis stedet. En formfort ilfreds hverdags distansering fra Kristiansand. Jeg var på Mandals side – selv i gjaerbaksten. Men nå har det gått raka veien nedover. For noen uker siden bestilte jeg en «12-øres med kokos» - uten å ofre skillingsen en tanke. Jeg skammer meg – litt.

●●Så har du dialekten– det er kanskje det verste. Pappa pleide å rette på meg om jeg brukte et ord eller en uttale som ikke samsvarte hundre prosent med mandalsdialekten. Jeg har nok holdt på den ganske så bra, og jeg blir fremdeles lykkelig når noen kan høre at jeg er fra Mandal. Likevel blir jeg oftere og oftere klar over at selv om tonefallet fremdeles tilhører Norges vakreste by (vaersågod), så har jeg integrert flere og flere ord fra Kristiansand. Ikke med vilje – for all del ikke med vilje. Slik er det jo med utroskap.

●● Sel vom eksil til v a er e l sener blitt skuffende permanent, så hender det jeg dukker opp i fødebyen. For to uker siden var jeg i Mandal for å lede en debatt. Da noen dro en spøk om Kristiansand, måtte jeg ta meg i det. Skulle jeg le med? Jeg dro høflig på smilebåndet, men måtte konstatere at lojaliteten min har fått seg en knekk. Jeg føler meg fremdeles mer som mandalitt enn kristiansander, men har pådratt meg en alvorlig identitetskrise. Kilden eller Buen? Start eller MK? 12-øres eller skillings? Ikke eller ikje? Alf Erik eller Harald?

●●Dette skulle egentlig vaere en velfortjent hyllest til deg, Mandal. Jeg skulle erklaert evig troskap – og selv om jeg har valgt å leve livet med en annen, så skulle vi bli sammen igjen en dag. Men jeg må innse at selv om gammel kjaerlighet aldri ruster, så har det vokst frem et parallelt k jaer li g hetsforhold til Kristiansand. Nå innehar j egen lokalversjon av dobbelt statsborgerskap: Mandalitt og kristiansander. Jeg håper ingen ber meg om å velge. I så fall kan det vaere jeg forlater dere begge til fordel for Vennesla.