Ikke noe krav fra Krf-grasrota om å samarbeide med Ap
Hele KRF gleder seg over medlemsvekst og et løft på meningsmålingene. Noen har imidlertid tatt dette til inntekt for at det er et sterkt ønske blant Krfs velgere og sympatisører om å samarbeide til venstre i norsk politikk.
Tvert i mot opplever jeg at de som tar kontakt med meg melder seg inn fordi de vil ha samarbeid med høyresiden. Jeg opplever videre at det på ingen måte er et krav fra grasrota i KRF eller de gruppene som tradisjonelt har stått KRF naer, at KRF bør samarbeid mot venstresiden.
Det er for eksempel ikke slik at man opplever et rop blant Israelvenner om at nå er det på tide at boikottforkjemperne i Arbeiderpartiet og SV hjelpes til makta.
Det er ikke noe krav fra kristne friskoler og familiebarnehagene om at SV nå må få en avgjørende makt i Stortinget.
Det er heller ikke til Arbeiderpartiet familiene springer, dersom de vil ha mer valgfrihet og tid. Altfor mange husker fortsatt Stoltenbergs ord om kontantstøtten og de som ønsker å vaere litt lengre hjemme med barna mens de er små: «Vi kan ikke belønne dem vi mener har valgt feil», sa han.
Tiltroen til Arbeiderpartiet er heller ikke skyhøy blant de som ønsker klare etiske grenser i bioteknologiloven, fjerning av sorteringsparagrafen i abortloven og som vil stoppe tvillingabort.
Det er ikke til Arbeiderpartiet de setter sin lit, de som mener at samvittighetsfrihet for helsearbeidere er viktig. Senest i forbindelse med den nylige høyesterettsdommen om en katolsk leges samvittighetsfrihet, fikk vi se hvordan Arbeiderpartitopper umiddelbart gikk ut og var bekymret over at man nå skulle ta hensyn til legers samvittighetsfrihet.
Selv har jeg ikke vanskelig for å forstå dem som ikke riktig klarer å tro at Arbeiderpartiet og SV er de beste samarbeidspartnerne for å sikre landets forankring i den kristne kulturarven. De har jo erfart hvordan Ap alltid har gått i front for å svekke kristendommens plass i skole og barnehage og hvordan de insisterer på å ta bort K-en i Krle-faget. Mange husker fortsatt den rødgrønne regjeringens kamp mot bord- bønn og deres ukuelige vilje til å styre og stelle med kirka og hvem som skulle vaere biskoper.
Faktisk har jeg vanskelig for å oppfatte et sterkt ønske hverken i folket eller blant Krf-velgere for å kaste Norge ut i en regjeringskrise. Veldig få skjønner hvorfor Erna fortjener å bli kastet som statsminister nå. Meningsmålinger viser også at 65 prosent av KRF velgerne ønsker Erna, og kun 18 prosent ønsker Jonas Gahr Støre som statsminister.
Jeg opplever heller ikke at det er et sterkt ønske å bryte tradisjonen med at det skal vaere en klar grunn for å kaste en regjering – at man må ha en sak for å tvinge fram en regjeringskrise.
Jeg oppfatter heller ikke at venstresiden uttrykker et sterkt ønske etter å samarbeide med KRF. Etter valget slo partisekretaer Stenseng i Ap fast at det var feil for Ap å se til sentrum, og at avstanden til KRF var for stor til et regjeringssamarbeid. Lo-lederen jublet for at Arbeiderpartiets flørt med KRF nå endelig var over. Meningsmålinger viser til og med at flere Ap-velgere ønsker å samarbeide med Rødt enn det er som vil samarbeide med KRF.
Jeg tror mye heller det ligger naermere Krfs grasrot å forsøke å få til en regjeringsplattform med dagens regjering, der KRF kan sette klare spor i menneskeverd-saker, for en sterkere forankring i den kristne verdi- og kulturarv og mer tid, fleksibilitet og valgfrihet for familiene.
Ap har alltid gått i front for å svekke kristendommens plass i skole og barnehage