Det dobbelte kjaerlighetsbudet

3.mos 19,13-18.

Ganske tidlig i menneskenes historie, dikterte Gud en lov som skulle gjelde for hans utvalgte folk, Israel. Det var Moses som fikk oppgaven med å videreformidle Guds vilje til folket. Loven besto av leveregler som var gode for dem som skulle leve under den tidens forhold, hvordan de skulle oppbevare mat, hva de ikke skulle spise for å unngå å bli syke og flere slike ting. Så var det regler om hvordan folket skulle forholde seg til Gud, hvordan de kunne kommunisere med ham, vise sin takknemlighet til ham, eller gjøre opp med ham. Da var det ulike offerritualer som gjaldt. Og så var det forskrifter om hvordan de skulle forholde seg til hverandre for å ha et godt samfunn. Alt dette kan vi lese om, bl.a. i det som er bibelteksten for i dag.

Det er en utfordring å skille mellom de lovene som gjaldt der og da i den spesielle situasjonen de var i, og hva som fremdeles gjelder. Men vi vet at ofring er gått ut på dato. Jesus ble det siste og endelige offeret Gud ville ha. Så. Vi vet også at i den kristne kirke ble det endringer i levesett og matvaner gjennom tidene. Hva som førte til det kan vi lese om i apostlenes gjerninger.

Men det er noe som ikke er forandret: Nestekjaerlighetsbudet! Du skal elske din neste som deg selv! Jesus bekreftet at det gjelder fremdeles. Det viser en side ved Gud som var der fra begynnelsen og har evig gyldighet.

Det er ikke alltid vi tenker over dobbeltheten i budet. Men det sier at vi ikke skal sette vår egen verdi høyere enn andre mennesker i denne verden. Vi skal heller ikke sette høyere verdi på andre enn på oss selv! Begge deler er grøfter vi kan falle i, og begge deler blir galt. Guds kjaerlighet er like stor til alle han har skapt. Ved å gi oss det dobbelte kjaerlighetsbudet vil han ha oss med på å gjøre verden til et godt sted å vaere – for alle!