Knirkete morgener.

Soloppgangen kan vaere så rosa og gullfarget den vil. Men i vårt hus ligger det tunge skyer i alle rom denne morgenen. Ungene gjemmer seg under dynene når lyset går på. De får ikke opp øynene.

Selv greier man det bare fordi man har så lang, lang trening i dette. Et halvt livs trening, som de mangler. De knirker hele veien ned til badet. De trenger hjelp til alt de egentlig kan. De mangler matlyst, og man må bruke triks man brukte da de var mindre for å få i dem maten de trenger for å klare seg til neste måltid. Alt kan bli feil, helt feil, for øynene er ikke åpne ennå og de er under ei dyne eller på et fang i sine morgendrømmer. Så kler man dem for høst, kysser dem på varme kinn før man kaster dem varsomt ut i verden og håper den vil ta imot dem med silkehansker. Vaer rause, medmennesker. Man vet aldri hvilken morgen folk har bak seg.