Religion og politikk
Koblingen mellom religion og politikk kan vaere utfordrende. Det ser vi i andre land og andre religioner, og de siste ukene har vi sett interessante utslag også på Sørlandet.
Når politiske meninger begrunnes med religiøse argumenter, og med en tilnaerming om at en selv har den rette forståelsen av Guds vilje, så blir det fort komplisert.
Jørgen Kristiansens angrep på Ap (og SV) sin ukristelige politikk fremstår for meg som en merkelig form for politisk refleksjon, og den viser en usedvanlig frimodighet på eget syn. Det er nesten så en får behov for å nevne at det faktisk finnes reflekterte kristne også i Ap og SV, antagelig tallmessig mange flere enn i KRF.
Martin Luther tok et kraftig oppgjør med den pavestyrte kirken som blandet åndelig og politisk innflytelse. Senere har de fleste teologer, både katolske og lutherske, vaert svaert varsomme med å blande religiøs tro med politiske retninger. Det har i mye større grad vaert politikere og makthavere som har prøvd å bruke religion til egne formål, og den muligheten finnes tydeligvis fortsatt.
Arbeiderpartiet har en lang tradisjon på å fremheve at tro er en privatsak, og kanskje har en noen ganger også gått for langt i å hevde at tro ikke har noe med politikk å gjøre. Sam- tidig har arbeiderbevegelsen nettopp vaert sentral i å arbeide for grunnleggende kristne verdier som rettferdighet, bedre fordeling, omsorg for de svake og frihet og medbestemmelse for alle.
På midten av 60-tallet skrev teologen Tor Aukrust to-bindsverket «Mennesket i samfunnet». Dette er den første ordentlige sosialetikken på norsk. Her løftes samfunnsordningene frem som vesentlige forutsetninger for å skape gode liv. Fokuset forskyves fra individuelt ansvar til også å se på hvordan kristen etikk kan bidra til gode samfunnsstrukturer og ordninger. Disse to bøkene fikk stor betydning for at sentrale kristne politikere var med og preget oppstarten av SV (Berge Furre, Otto Hauglin, Audgunn Oltedal, Geir Gundersen m.fl.). Aukrusts tenkning var åpenbart også et viktig grunnlag da KRF på 80- og 90-tallet utviklet seg fra å vaere et parti med noen kampsaker til å ha et fullverdig politisk program.
I 1973 nedsatte Arbeiderpartiet et utvalg for å se på partiets forhold til tro og kristendom, det såkalte Sivertsen-utvalget, ledet av Kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen. Tor Aukrust ble trukket inn i arbeidet, og han skrev sentrale deler av heftet «Arbeiderpartiet og kristendommen» som kom i 1974. Her leveres en meget solid refleksjon omkring forholdet mellom sosialdemokratiske verdier som rettferdighet, likhet og solidaritet og kristne verdier som nestekjaerlighet og menneskeverd. Det er denne tenkningen som fortsatt preger Arbeiderpartiets politikk, men samtidig ser en også at et mer sammensatt samfunn religiøst, gir nye utfordringer.
Denne bakgrunnen gjør at Arbeiderpartiet har en annen form for tilnaerming til forholdet mellom religion og politikk enn det de mer konservative delene av Kr.f. har. Ap mener at kristne og humanistiske verdier har mye felles når det gjelder å bygge det gode velferdssamfunnet. Derfor ønsker en å ta vare på dette i utformingen av aktuell politikk, også lokalt.
Dette er verdier som legger til rette for at alle skal få muligheter til bruke sine evner, at flest mulig skal få ta utdanning og kunne komme i meningsfullt arbeid. Det er verdier som forhåpentligvis vil hjelpe oss til å bekjempe de stadig økende sosiale forskjellene, og som vil bidra til en mer rettferdig fordeling av ressurser, muligheter og sosial trygghet.
❞ Det er nesten så en får behov for å nevne at det faktisk finnes reflekterte kristne også i Ap og SV, antagelig tallmessig mange flere enn i KRF.