Har ensomme Eleanor det helt fint?

ROMAN

«Eleanor Oliphant har det helt fint»

Gail Honeyman. Oversetter: Cecilie Winger Aschehoug

Bestselgeromanen begynner lovende, men slutter kjedelig.

●●«Eleanor Oliphant har det helt fint» starter med beskrivelsen av hverdagen til Eleanor, en noe sosialt klønete person med få ambisjoner. Hun har en helt grei kontorjobb, løser kryssordene i Daily Telegraph i lunsjen og spiser den samme middagen hver fredag. Tilvaerelsen har vaert den samme siden studietiden, og hun har ingen venner.

I begynnelsen kan det virke som om romanen handler om et alminnelig ensomt menneske som har latt livet gått litt i stå. Leseren veksler mellom å synes synd på henne og å ikke gjøre det – Eleanor har en del usympatiske trekk, for eksempel er hun rask til å dømme andre mennesker. Det er ikke til tider ikke rart at hun ikke har noen venner.

Ved en tilfeldighet blir hun og en nyansatt kollega vitne til at en eldre herre faller om på gaten, og blir på denne måten trukket inn i hverandres liv. Første del handler om dette, samtidig som det også handler om Eleanors besettelse for en musiker hun aldri har møtt. Innimellom kommer hintene til hvorfor livet til Eleanor har blitt slik det har blitt, alt hva hun har gått i gjennom.

Første del av romanen er helt klart bedre enn den andre. Til tider kan den leses som en historie om et hvilket som helst ensomt menneske, og det er det interessante – hvordan man blir litt rar av å tilbringe så mye tid alene og ikke ha noen naere å bekjenne seg til, og om hvordan Eleanor sakte naermer seg andre mennesker igjen.

Den spesielle (og triste) forhistorien til Eleanor er av mindre interesse. Derfor taper romanen seg i det del to begynner, jeg føler ingen sensasjonslyst for Eleanors fortid. Nøstet løser seg opp uten at det føles nødvendig – vi har i løpet av første del fått vite såpass mye at store deler av del to føles som smør på flesk, og den grundige bearbeidelsen av et traume som beskrives, er trettende og klisjéfylt.