Kunstsiloen – kolleksjonen

Ingen kommer noen gang til å stille spørsmål ved Nasjonalmuseets baerende idé.

●●All viktig kunst som er samlet der, reflekterer over «norskhet», den var med å definere den. Det er logisk, innlysende og bra at nasjonalromantikken fikk sitt eget museum i den norske hovedstaden.

Hvor annerledes er det i Kristiansand! Her er prosjektet å lage et museum rundt Nicolai Tangens kunstsamling. Den er over norsk kunst fra perioden 19301970. Stort sett.

Jeg tror det var nettopp i den tiden da kunstnere la sin norskhet fra seg og ble internasjonale. Ser ikke vitsen med å samle nettopp disse verkene. Og fra fagfeltet er det lite hjelp å få.

Mange stemmer har blitt hørt i diskusjonene så langt. Men fra kunstverden har det vaert ganske stille. Og det plager meg. Hvor er de jublende stipendiatene fra hele verden som nå endelig kan studere sine norske kunstnere fra mellom 1930 og 1970? Kunstnerkollektivene som vil valfarte til Kristiansand, utdanningsinstitusjonene som vil sette samlingen sentralt? Unnskyld ironien, den er utilsiktet, men jeg mener faktisk at man kunne forvente noen slike reaksjoner. Hvis samlingen hadde blitt sett på som «relevant» i kunstverdenen, vel å merke. Men er den det?

Jeg savner også sidestykke. Jeg er fra Nederland; meg bekjent finnes det ingen seriøs samling og i alle fall ikke noe eget museum - viet til nettopp nederlandsk kunst og kunstnere fra den perioden. Noen store navn levde og arbeidet utenfor landets grenser, men naer sagt samtlige ble inspirert av, og inspirerte, samtidskunstnere fra hele verden. Ingen skrev brev med bare nederlandske kunstbrødre, for å si det slik. Har norsk kunst skilt seg ut, var den såpass annerledes?

Prosjektet har jammen ført til mye støy her i byen vår, og hele tiden har bygningen stått sentralt, ikke samlingen den skal huse. Det har dreid seg om siloen, dens beskaffenhet og pris, om kaféinntekter, turisme, naeringsliv. Altså