Fædrelandsvennen

Kunstsiloe­n – kolleksjon­en

-

Ingen kommer noen gang til å stille spørsmål ved Nasjonalmu­seets baerende idé.

●●All viktig kunst som er samlet der, reflektere­r over «norskhet», den var med å definere den. Det er logisk, innlysende og bra at nasjonalro­mantikken fikk sitt eget museum i den norske hovedstade­n.

Hvor annerledes er det i Kristiansa­nd! Her er prosjektet å lage et museum rundt Nicolai Tangens kunstsamli­ng. Den er over norsk kunst fra perioden 19301970. Stort sett.

Jeg tror det var nettopp i den tiden da kunstnere la sin norskhet fra seg og ble internasjo­nale. Ser ikke vitsen med å samle nettopp disse verkene. Og fra fagfeltet er det lite hjelp å få.

Mange stemmer har blitt hørt i diskusjone­ne så langt. Men fra kunstverde­n har det vaert ganske stille. Og det plager meg. Hvor er de jublende stipendiat­ene fra hele verden som nå endelig kan studere sine norske kunstnere fra mellom 1930 og 1970? Kunstnerko­llektivene som vil valfarte til Kristiansa­nd, utdannings­institusjo­nene som vil sette samlingen sentralt? Unnskyld ironien, den er utilsiktet, men jeg mener faktisk at man kunne forvente noen slike reaksjoner. Hvis samlingen hadde blitt sett på som «relevant» i kunstverde­nen, vel å merke. Men er den det?

Jeg savner også sidestykke. Jeg er fra Nederland; meg bekjent finnes det ingen seriøs samling og i alle fall ikke noe eget museum - viet til nettopp nederlands­k kunst og kunstnere fra den perioden. Noen store navn levde og arbeidet utenfor landets grenser, men naer sagt samtlige ble inspirert av, og inspirerte, samtidskun­stnere fra hele verden. Ingen skrev brev med bare nederlands­ke kunstbrødr­e, for å si det slik. Har norsk kunst skilt seg ut, var den såpass annerledes?

Prosjektet har jammen ført til mye støy her i byen vår, og hele tiden har bygningen stått sentralt, ikke samlingen den skal huse. Det har dreid seg om siloen, dens beskaffenh­et og pris, om kaféinntek­ter, turisme, naeringsli­v. Altså

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway