Ibsen og Grieg for ungt publikum
Mer enn 6000 ungdomsskoleelever får denne og neste uke møte Griegs Peer-gynt-musikk og utdrag fra Ibsens tekst i en vellykket «teaterkonsert» i Kilden.
I løpet av seks dager denne og neste uke skal 6025 ungdomsskoleelever fra 36 skoler i hele Vest-agder busses inn til Kilden for å oppleve teaterkonserten Peer Gynt.
Fredag var den første forestillingen i åpent salg. Slik får alle disse ungdommene et møte først og fremst med Edvard Griegs scenemusikk til Peer Gynt, de åtte stykkene han selv organiserte i to såkalte suiter.
Den første Peer Gynt-suiten er den mest kjente. Det unge publikum vil ganske sikkert kjenne igjen både Morgenstemning og I Dovregubbens hall. Andre av de åtte musikkstykkene er mindre kjent for mange. Forestillingen er mye mer enn musikken. Men den er nok likevel først og fremst musikken, vakkert fremført av KSO under ledelse av Per Kristian Skalstad.
Det i seg selv, at ungdomsskoleelever over hele fylket får oppleve begge Peer Gynt-suitene, er prisverdig og rettferdiggjør tiltaket. Og de får altså mer enn musikken.
De får noen glimt fra Ibsens skuespill, noen stikkord naermest. Som at Peer du lyver. Møtet med knappestøperen. Mor Åses død. Solveigs trofaste venting. Hvor var du deg selv? I min tro, i mitt håp, i min kjaerlighet. Alle disse ordene kommer, og selv om Griegs to suiter kaster om på handlingen i forhold til rekkefølgen i skuespillet, så fungerer det.
Men jeg vil tro at den laerer som har forberedt sine elever gjennom å gjengi handlingen i Peer Gynt og forklare noen av ideene bak, vil ha elever som får større utbytte enn de som møter uforberedt. Tre skuespillere: Ulrik Waarli-grimstad, Lars Emil Nielsen og Marius Karlsrud veksler mellom roller og gir til beste noen svaert kjente tekstutdrag satt sammen av teatersjef Amalie Nilssen. Slik bindes både musikken og dansen sammen og får en mening.
Dansere er Tomos Young, Victoria Marr, Flik Swan og Julie Rasmussen. Pole-dansere eller luftakrobater er Ine Wilhelmsen og Amalie Hagesaether. Dertil er hiphopdanseren Chenno Tim saerdeles til stede, for eksempel som en svaert spretten dovregubbe.
Young har en gjennomgåen- de rolle som en Peer uten ord. De medvirkende står selv for koreografien. Hvorfor man ikke har valgt en profesjonell koreograf er for meg en gåte. Det ville trolig ha løftet dansen enda noen hakk.
Skuespillerne snakker uten mic, og gjør det både tydelig og høyt nok, noe som viser at konsertsalen først og fremst er et rom for akustiske prestasjoner.