Dèjá vu i siloen
Høsten 1980, rett fra en litt forsinket militaertjeneste i Bardufoss, tilbrakte jeg ved språkskolen Eurocentre i Paris. At franskundervisningen viste seg ikke å vaere så intensiv som markedsføringen hadde lovet, fikk så vaere. Byen var nemlig fantastisk, og vi var en internasjonal elevgjeng som uhyre raskt laerte å sette pris på god mat, drikke og medfølgende hygge. Og ikke minst var vi aktive kulturkonsumenter i en av verdens fremste kulturbyer.
●●Noe av det jeg husker best, er Centre Pompidou. Fortsatt, 38 år senere, fremstår arkitekturen som futuristisk og innholdet som spektakulaert.
●●Og hva var en av de viktigste og mest omtalte attraksjonene i det mangslungne kultursenteret senhøstes 1980 – kort tid etter at John Lennon ble skutt?
Jo, Marianne Heskes løe.
●●I all sin enkelhet, med romslig plass rundt seg, fremstod den som en fascinerende kontrast til all den hypermoderne kunsten som ellers preget Pompidou-senteret. Så var det da også en jevn strøm av franske og internasjonale besøkende til rommet løa hadde for seg selv. De vandret rundt den, studerte lafteteknikken og syntes tydelig at dette var fine greier. Og jeg fikk anledning til stolt å stotre på fransk at jeg var norsk, at løa var typisk for hjemlandet mitt, men ikke alt var sånn i Norge, altså!
●●Nå gleder jeg meg til å se den gamle løa i den gamle kornsiloen.
●●Som John Fogerty så lyrisk uttrykker det: It’s deja vu all over again.