Kan en fire hundre år gammel løe øke verdien av kunstsamlingen i Kunstsiloen?
Det var ikke akkurat kunst- eller kulturfolket som rykket først til kommentarfeltet da det ble kjent at Nicolai Tangen kjøpte kunstverket «Gjerdeløa» av Marianne Heske. Det var mer den gjengen som har vaert og fortsatt er motstandere av både kunstsilo, Nicolai Tangen og kanskje kunst generelt. De prøvde å vaere så spydige de bare kunne og boblet over av kommentarer og skrev ting som: «Ingen fatter interesse for ei gammel løe om man er fra Norge, de ser man hele tiden. Noe gammelt dritt som burde vert på St. Hans bålet. Burde vaert fyrt opp i ovnen!» Også videre. Også videre.
●●Men det var også en som skrev noe interessant litt nede i en debattråd at «etter å ha lest de fleste av kommentarene til dette imponerende sjakktrekket av et kunstinnkjøp er jeg overbevist om at det må vaere en tidsrevne en eller annen plass på Sørlandet der mennesker fra 50-tallet tyter ut for å sende anakronistiske telegram inn til Faedrelandsvennens kommentarfelt.» ●●Og der – der er mye av kjernen i både denne kunsten og den interessante debatten om den. For det avsløres et sjeldent gammeldags syn på kunst i kommentarfeltet. Det er som om noen fortsatt mener at kunst først og fremst skal vaere pent, estetisk, et forfinet håndverk eller umiddelbart forståelig og begripelig. Og at det er helt vanvittig at noen kan løfte noe hverdagslig og slitent ut fra den norske hverdagen, sette det inn i en ny kontekst og kalle det kunst. Ta en løe fra en fjellhylle og putte det i gallerirommet og kalle det konseptkunst.
●●Vel. Da de første modernistene viste frem bildene sine for flerfoldige tiår siden ble maleriene deres kalt for smørerier. Barn kunne laget det. Det hadde ingen form eller mening. Og vi vet jo hvordan det gikk. Skal du besøke for eksempel Pompidou-senteret i Paris for eksempel for å se noen av den, må du belage deg på timevis med kø. Man kunne eksemplifisert med mange andre museer for moderne kunst også, men Centre Georges Pompidou er relevant her for der ble faktisk Gjerdeløa utstilt for første gang. Helt tilbake i 1980. Vår gamle, norske, grå og slitsomme hverdagshistorie fra urenluren plassert i sofistikerte Paris. Til begeistring.
●●Hvis man lukket øynene kunne man formelig kjenne lukten av lyng og tørt gress, høre myggen surre og kyrne raute – i Paris – mener publikummere som var der den gang. De gamle stokkene fortalte om livsvilkår og matauk og somre på fjellet. Går du inn i løa ser du vitnesbyrd om menneskers behov for å sette merke og spor etter seg – veggene i den fire hundre år gamle løa har flere signaturer gravert inn, symboler for lykke og fruktbarhet. Du finner også også signaturen til Dronning Sonja der, for etter at løa ble fraktet fra Tafjord og ned til Paris har den vaert i flere tunge gallerier og visningssteder. Veggene av malmfuru får bare mer og mer historie.
●●Saerlig stor museal verdi har løa kanskje ikke, det er jo ikke akkurat noe vikingskip som er gravd ut og – ikke – tatt vare på. Den er en mindre glamorøs og langt yngre versjon av vår historie. Men historien den baerer, alle historier som er knyttet til den og livet og tilvaerelsen den representerer kan vaere god kunst, innby til både assosiasjoner og perspektiver. Og slike løer finnes det jo masse av i kunsthistorien, de er ofte et lite element i nasjonalromantiske landskaper fra den norske landsbygda. I Marianne Heskes kunst ser og føler vi den på ekte. Og vi ser også tidens tann, forfallet og likegyldigheten den har vaert utsatt for siden den slutte å gjøre nytte for seg for Tafjordfolket.
●●Erlend Høyersten skal låne løa i to år. Direktøren ved AROS Aarhus Kunstmuseum reagerte raskt da det ble klart at den to millioner kroner dyre konseptkunsten ikke var innenfor rammene til Nasjonalmuseets Karin Hindsbo. En avgjørelse fra den danske direktøren som har fått debatten til å koke i kunstverdenen de siste ukene. Nicolai Tangen har hevet seg rundt han også. Det er en god ting for kunsten at det blir rift om den, og det er en god ting for Kunstsiloen at den markerte seg i nyhetsbildet og kjøpte et av den norske kunsthistorien mest omtalte, debatterte og – mener noen – ikoniske verk.
●●«Gjerdeløa» blir bare mer og mer interessant, selv om den er gammel og forfallen. Kunstsiloen er ikke engang begynt bygget, men denne uka satte de dagsorden, gjorde et kupp og la ned en viktig byggestein med hele den norske kunstverdenen som publikum.