Boligjakten på kjaerligheten

Den rette for meg er 41 kvadratmeter stor med eksponert teglstein og originale tregulv.

Jeg har kjøpt meg leilighet for første gang. Kort oppsummert er det en salig blanding av fryd, forventninger og en ikke ubetydelig angst over å ha brukt et syvsifret beløp på noe som helst for første gang. Dette er en flunkende ny følelse, men det slo meg at den likevel ikke virker helt ukjent.

●●Det er i grunnen litt som å lete etter den store kjaerligheten. Man ser seg ut et passende stykke mann/kvinne/eiendom, gjør en liten bakgrunnssjekk og ser etter om det finnes åpenbare feil og mangler. Man håper at ingen andre er interesserte, eller iallfall at ingen andre har mer å tilby enn en selv.

●●Når man er på utkikk, kan det gjerne gå litt fort i svingene. Det er mye flott der ute, og det er lett å bli overveldet av utvalget alene. Og det er som kjent altfor lett å bli lurt av et pent ytre. Det er tross alt det indre som teller. Dette gjelder både for potensielle livspartnere og soilrør.

●●Begge deler er også ganske tidkrevende. Det er bare å glemme den cowboy-strekken på sofaen etter jobb. Ettermiddager og helger går med til å farte byen rundt for å sjekke ut potensielle kandidater. Eventuelt se om det har dukket opp noen nye på internett.

●●I begge tilfellerer det først og fremst følel- sen man ser etter, og den kjenner du igjen når den dukker opp. Den gode, fine følelsen av at du har funnet noe helt riktig, som passer perfekt for akkurat deg. Noe eller noen du kan dele gleder og sorger med resten av livet, eller – realistisk sett – iallfall ha noen ålreite år sammen med.

●●I tillegg har du den altoppslukende angsten og det uutholdelige stressnivået. Er dette så bra som jeg tror? Er jeg bra nok? Er det verdt det? Apropos det siste: En ting skal kjaerester ha. De er stort sett utrolig mye billigere å skaffe seg enn leiligheter. Jeg har iallfall ikke måttet bruke millionbeløp på å lure til meg min.

●●Du vet heller ikke før helt på oppløpssiden om det skal bli deg og den andre. Jeg har vaert med på noen lange minutter opp igjennom, men jeg tror faktisk vi nå kan slå fast hva som er verdens lengste minutter: De siste to minuttene før akseptfristen går ut i en budrunde.

●●For den aller, aller verste følelsen, er når noen andre snapper det du tenkte var ditt, rett foran nesen din, gjerne helt i siste liten. Det skjedde meg flere ganger. Det føles som om noen har stjålet noe kjaert fra deg, selv om det på ingen måte er sånn det henger sammen. Da jeg til slutt fikk ristet av meg andre budgivere på det som snart skal bli mitt hjem, hadde jeg allerede flyttet det imaginaere flyttelasset mitt inn og ut av leiligheten tre ganger. Jeg håper jeg slipper det med det faktiske flyttelasset mitt.

●●Når man til slutt klarer å handle seg et sted å bo, oppstår et ganske rart vakuum. Egentlig et alvorlig antiklimaks, spør du meg. I skrivende stund er det to uker siden jeg kjøpte leiligheten. Men det er fortsatt en uvanlig drøy måned til jeg får nøklene og kan flytte inn. Denne tida har jeg til nå brukt på å forberede meg best mulig, myse litt rundt i det nye nabolaget og prøve å se for meg hvordan helt ordinaere møbler vil se ut i de ekstremt styla og strigla rommene i prospektet. Men det er grenser for hvor mange ganger man kan google «sofa + fin + billig» og hvor mye vits det er å detaljregulere plasseringen av nips og vaser i forkant. Jeg er i grunnen klar for å begynne livet med min kjaere. Forhåpentligvis blir det lenge til neste jakt – både i bolig- og kjøttmarkedet.