Krf-drama i Lilletunland
Vil Jon Lilletuns rause og radikale ånd vere meir tydeleg til stades i Krf-dramaets siste akt? Eller vil partiet i sør heretter heller satse på å så sitt framtidssåkorn i Erna Solbergs fellesborgarlege jordsmonn enn i Lilletunjord?
Krf-dramaet naermar seg siste akt. 2. november vil markere eit vegskille både for partiet, regjeringa og blokkpolitikken i år framover. Knut Arild Hareide har uansett utfall skrive seg inn i norsk politisk historie med feit skrift. Men for partiet kan framtidsscenariet etter «teppefall» neste veke like gjerne bli solnedgang som soloppgang.
Valsjokket i 2017 skapte utålmodige rop om eit tydeleg retningsval. For å førebu organisasjonen initierte partileiinga politisk verkstadarbeid. Hareide sjølv gjekk inn i «skrivarstova» og kom ut igjen med bokprosjektet «Det som betyr noe». Hamskiftet frå «tåkefyrste» til visjonaer og tydeleg «Moses-skikkelse» overraska dei fleste. Det var likevel framfor alt det klare rådet hans om å vende ryggen til Erna som skapte skjelv i delar av partiets grunnfjell.
Hareides verdibodskap og regjeringsdraum blei for mange som eit vekkingsmøte. KRF har ikkje erfart liknande entusiasme sidan sist på 90-talet. Det er derfor i og for seg paradoksalt at frontfigurar på grasrota ser folks begeistring som trussel mot partiet. Anne Ma Timenes og Tove Welle Haugland i Kristiansand har kasta hanskane for å knuse draumen om samarbeid med andre enn Erna og Siv. Ein slik partileiar kan og vil ikkje KRF i Agder lenger ha som skipper! Mange «nyfrelste» som alt er framme ved inngangsdøra til partiet, opplever skuffa at vilkåret for å bli inkludert i fellesskapet synest å vere å møte Hareide med ei kald sørlandsskulder. Oppskrift på utanforskap med Alag og B-lag.
Jon Lilletuns minneforelesing med fokus på klima denne veka blei opna med Sigvart Dagslands utfordring – i Jons ånd: «Kan me gjørr någe med det?» I sine siste år såg han klima som ei av fleire store utfordringar som «krev radikalt mot og handling. Radikal betyr nemleg å gå til røtene.» «Ein solidaritet som byggjer på nestekjaerleik, er grenselaus. Han gjeld alle menneske, frå lokalsamfunnet til verdssamfunnet, både levande og komande generasjo- nar», sa han.
Det er ikkje tilfeldig at Knut Arild Hareide tidleg fekk tilnamnet «Bittelilletun». Han fekk si politiske grunnopplaering på skuldrene til Sørlandets største Krf-ar gjennom tidene. Fordi eg stod Lilletun svaert naer gjennom fleire år, ser eg klart at det er i hans ånd partileiaren har funne si mestkraftfulle idé-og inspirasjons kjelde både til bok og landsstyret ale.
Vi får aldri vitelilletuns konklusjon om Krfs retningsval i 2018.
Men vi veit at han var ein av pådrivarane for partiets modernisering og fristilling frå Høgre på 90- talet, sentrums entusiast og kritisk til faste politiske blokker. Han la aldri skjul på sine naere bandt il sosialdemokratiets solidaritetstanke. Han sleit med djup tvil om det i 2001 var klokt å alliere seg med Høgre og stille seg bak ei n skattelettepolitikk han aldri blei fortruleg med. Han var altfor raus og tvisynt til å gi plass til fiendebilde og rått maktspel i tankeog språkuniverset sitt. At Sylvi Listhaugs gjentatte hets mot godhets-tyrannar i kyrkje og politikk, partifellers stempling av Ap som avkristning s parti og langvarig kynisk retorikk for å bryte ned tilliten til Jonas Ga hr Stør e ville fått Jon Lilletun til å sjå rødt, treng ingen å vere i tvil om.
Når Hareides politiske agenda har så mykje til felles med vinnaroppskrifta i den perioden då Lilletun var med på å gjere KRF til partiets nasjonale kraftsentrum og fyrtårn i sør, er det på sin plass med eit kritisk spørsmål: Kvifor vil så mange i 2018 knuse det politiske tankegodset og den rause og tvisynte samarbeidsånda som også grunnfjellet i Agder jubla for saman med Lilletun for tjue år sidan?
Rett skal vere rett: Også i Agder finst sterke stemmer som ser Hareides linje som einaste sjanse for partiet til å nå nye veljargrupper og stanse den kontinuerleg negative trenden KRF har erfart sidan bindinga til høgresida i 2001. Folks hovudinntrykk er likevel at det store fleirtalet gjerne tonar ned Krfs sosialt radikale profil og dempa r menneskeverd s trykket i klima-og flyktningpolitikk for å redusere spenningsnivået mot Frp.
Krf-dramaet handlar om meir enn strategi. Hareide vil ta regi på gjenoppbygging av sentrums styrke, som var ein viktig ingrediens i vinnaroppskrifta på 90-talet. Det kan i dag berre skje gjennom samarbeide på tvers av blokkene. Ropstads draum er eit Krf-prosjekt i lyset frå ein felles borgarleg himmel, å byggje eit sterkare verdifelleskap med FRP og skyte vekk den siste bergnabben som stenger innseglinga til den blåaste regjeringa Norge nokon gong har hatt. Dei to alternativa vil sjølvsagt utgjere ein stor politisk forskjell – både for KRF og for landet.
Vil Jon Lilletuns rause og radikale ånd vere meir tydeleg til stades i Krf-dramaets siste akt? Eller vil partiet i sør heretter heller satse på å så sitt framtidssåkorn i Erna Solbergs fellesborgarlege jordsmonn enn i Lilletunjord?
Det er ikkje tilfeldig at Knut Arild Hareide tidleg fekk tilnamnet «Bittelilletun». Han fekk si politiske grunnopplaering på skuldrene til Sørlandets største Krf-ar gjennom tidene.