Den kristendemokratiske idé

Hvorfor reagerer mange av oss så sterkt på Knut Arild Hareides ønske om å bli del av en Arbeiderparti-ledet regjering?

Er det frykten for alt som sosialdemokratiet representerer? Er det en uvilje mot å tenke nytt? Er det frykten for at støtten til Israel skal bli svakere?

Motivene kan vaere mange. Men når jeg, og mange med meg, blir så oppriktig lei oss for den nyorientering som er foreslått, er det først og fremst fordi Kristelig Folkeparti da står i fare for å forlate den solide prinsipielle og ideologiske basis som har vaert partiets kjennemerke og adelsmerke: kristendemokratiet, eller som det før het: kristeligdemokratiet.

Dette er en ideologisk retning som steg frem fra ruinene av den andre verdenskrig. I sentrum stod tanken om at demokratiet trenger en forankring i et menneskesyn og et samfunnssyn som vektlegger menneskets verdi og ansvar, med en begrunnelse utover det enkelte individ. I møte med en materialistisk sosialisme og en rent individbasert liberalisme utgjorde – og utgjør – dette et tydelig alternativ, med menneskeverdets forsvar som sitt mål.

Denne kristendemokratiske tenkningen har alltid funnet sine beste venner på den moderate, konservative høyrefløyen. Man har funnet godt sammen i vektleggingen av tradisjon, kulturbevaring, beskyttelse av barnets og familiens integritet, individets frihet overfor en overmektig stat og selvsagt internasjonalt ansvar.

Selv har jeg alltid befunnet meg i dette skjaeringspunktet mellom partiene Høyre og Kristelig Folkeparti, en tradisjon som for øvrig også min far, Jan P., var stolt over å stå i.

Skal denne solide forankringen nå bli borte? I stedet for å øve positiv påvirkning på en sentrum-høyre-regjering, eller endog delta i den, vil man kutte alle bånd til sine venner og i praksis bli del av det norske sosialdemokratiet.

Det er mye bra å si om sosialdemokratiet, og heldigvis kan vi samarbeide godt på

❞

tvers av partigrenser i Norge. Men det er ikke innenfor sosialdemokratiet at kristendemokratiet hører hjemme. Dette ville samtidig bety et enormt nederlag for de mange verdibevisste velgerne og politikerne innenfor de nåvaerende regjeringspartiene. De mister sin venn, og vennen kan dessverre stå i fare for å miste dem.

Jeg frykter at dette kan bli et skjebnesvangert og alt annet enn fremtidsrettet valg. Heldigvis er det ennå mulig å stake ut en annen kurs, i tråd med partiets tradisjon, for kristendemokratiets bevaring og vitalitet.