Kommentar

Det er noe grunnleggende usympatisk med Halloween. Den første og mest åpenbare er denne: at man skal true seg til å få.

Karen Kristine Blågestad, kulturredaktør

Det er noe grunnleggende usympatisk med Halloween. Den første og mest åpenbare er denne: at man skal true seg til å få.

●●Selv har jeg gjort det slutt med denne høstfesten. Det har skjedd en eller annen gang jeg har kommet hjem og har skullet stålsette meg for ungeflokker som ringer på døren – kvelden gjennom. En kveld jeg har kjent at dette makter jeg ikke lenger. Hvor jeg har slått av alt lys i huset, låst alle dører og lagt meg lavt og tvunget familien til å gjøre det samme. Ingen har protestert. Det har blitt en lek i leken. Og selv yngstemann på 13 har for lengst vokst fra ablegøyene og har både blitt lei av selv å gå ørkesløse turer ute i kulden og ikke minst å bli avbrutt foran dataskjermen for å dele ut godter til småttiser som kommer i nylondrakter fra Biltema.

●●Andre foreldre rygger av meg. Jeg ser at de tenker «humørløs dame som skal kverke uskyldig barnemoro». Dette som er så gøy for barna, kan vi ikke unne dem denne ene kvelden i året? – Det må jo vaere lov å velge det vekk, svarer jeg ilskt og får lyst å trekke krenkekortet. På vegne av – jeg vet ikke – kveldsfreden og den norske kulturen kanskje?

●●For den den andre dårlige tingen med Halloween er dette: Vi snakker jo så mye om norsk kultur i disse dager. Om dugnad, ski, tillit, likskap og brunost. Men norsk kultur i 2018 har lagt seg paddeflat for et enormt volum av amerikansk tenkning og tradisjoner. Og amerikansk kultur er jo heller ikke helt amerikansk. Halloween er opprinnelig en skotsk og irsk tradisjon som utvandrere tok med seg i skipssekken da de forlot fattigdommen på de britiske øyer. En gammel tradisjon som eskalerte voldsomt da noen skjønte at det var penger å tjene.

●●Og det er det tredje usympatiske trekket ved Halloween. Kommerset rundt det. God butikk er det jo i mange andre høytider også, jula spesielt. Men jula har en kjerne av kjaerlighet, av lys og omsorg og varme, som når oss alle og gjelder alle – selv om vi stiller oss litt tvilende til jomfrufødselen.

●●Og da kommer vi til den fjerde: I Halloween finnes det ingen sjel. Naturlig nok kanskje, siden det er lefling med død og vold og skjeletter og en maskerade som får våre søte små til å tasse rundt med – en ljå. Jeg mener – hvor er varmen og sjarmen? Hva vil vi egentlig si hverandre? Langt tilbake var det en feiring og markering av alle som var gått bort – men barna som herjer i nabolagene på Halloween i 2018 – de går ikke rundt fylt av ettertanke overfor dem som har gått ut av tiden.

●●Den femte nokså faele tingen med Halloween er jo det snevet av kriminalitet som følger med. Nå skal jeg ikke møte dette med moralsk gravalvor, men er du en gammel og skjelven dame med dårlige hofter og rot i nervesystemet, så er det ikke bare den løpingen ut i entréen som er plagsom. Kanskje er det også guffent å vite at rundt husene lusker små gjenger av barn og ungdom som føler at i kveld er ramping tillatt. Og nøyaktig hvor langt de våger å gå i «knep», det kan man jo aldri helt vite.

●●Man kan også miste litt kontroll over egne barn. Hjemme hos oss mistenker vi at i hvert fall en av fire sønner har vaert involvert i skadeverk, og vi bare håper at det var uskyldig. Det var et par år der han og kompisene var fjetret over frikortet de følte de fikk i forhold til lov og orden. Vi har aldri våget å borre i det. Vi frykter svaret. Og han har aldri kommet opp med noen god forklaring på hvorfor kjøkkenskapene hjemme plutselig manglet både mel og egg.

●●Den sjette ankepunktet mot Halloween er at det er så voksenstyrt. Gjennomorganisert. Bak et lite knippe med utkledde smårollinger som ringer på døren din, står det nå ofte en mor eller far bak hushjørnet og strutter stolt over sjarmen til egne barn som de må følge rundt. Mens vi som åpner døra er blitt helt blaserte, vi har hatt ti besøk i timen og har gått på en kjempesmell for lenge siden.

●●Og da ender vi opp i den syvende og siste dårlige tingen med Halloween: Det framelsker sånne som meg: Sure, gamle, moralistiske kjerringer som møter malte barnefjes med – kulde. På Halloween er vi de skumleste og ekleste av alle. Og kanskje har vi også ljå.