Bare et navn?
«What’s in a name?» spør Julie i Shakespeares kjente teaterstykke Romeo og Julie. Selv svarer hun at et navn bare er et navn. En rose ville lukte like godt uansett benevnelse!
Så sant, så sant. Like fullt har navn betydning, selv om ulike kulturer har ulike tradisjoner for navnevalg. For Daniel og hans venner som var deportert til Babel, var navnene naert knyttet til deres gudstro. Det må derfor ha vaert svaert dramatisk for dem å påtvinges nye navn av hoffsjefen.
Daniel, som betyr «Gud er min dommer», ble erstattet av Beltsasar; «Må Bel beskytte hans liv». Og Bel var et annet navn på hovedguden Marduk.
Hananja fikk navnet Sjadrak, og dermed en endring fra «Gud viser nåde» til «Under kommando av Aku» – måneguden.
Misjael, som betyr «Hvem er som Gud?», fikk navnet Mesjak; «Hvem er som måneguden?», mens Asarja, «Herren hjelper», ble endret til Abed Nego – «Tjener for Nabu» – sønnen til Bel.
De fire ungdommene skulle innlemmes i det babylonske riket og få en helt ny identitet. Deres jødiske navn som klart pekte på den levende Gud, ble fjernet. Men hva med identiteten?
Fortellingen videre i Daniels bok viser at den forble forankret nettopp hos Gud selv. De kunne kalles hva som helst – sannheten lå uansett hos Gud, Han som vil kalle hver og en av oss ved vårt
Løsning på forrige lunsjkryss : rette navn; sitt elskede barn.