Den nye, kalde krigen
Plutselig var den der for fire år siden, den nye, kalde krigen. Slutt på dialog, slutt på samarbeid, her er mordere på den andre sida av grensa.
Hvorfor? Vestens begrunnelse var at Russland var blitt et krigersk land som okkuperte andre land og støtta krigerske og voldelige grupper i andre land. Og de brøyt Folkeretten, internasjonal lov og Fn-pakten. Det dreier seg sjølsagt om Russland, Krim og Øst-ukrania.
Også jeg fulgte med i det som skjedde, og jeg må tilstå at jeg blei overraska over hvilken vei det tok. Vi kjenner jo historia om den plutselige oppløsninga av Sovjetsamveldet som blant annet førte til vanskelige grensekonflikter mellom Russland og de omkringliggende øst-statene, også Ukrania med Krim. Det bør vel ikke forundre noen at det krevde noe politisk og diplomatisk kløkt å komme gjennom dette på en smidig måte, – her var giftemål på tvers, språklig tilhørighet, politisk og kulturell blanding på kryss og tvers av det som nå skulle bli de nye grensene.
Dessverre var det slik at nyorienteringa mellom Russland og Ukrania var noe som ikke bare angikk disse to statene. «Elefanten i rommet», USA, hadde i mange år hatt suksess med sine fargerevolusjoner, og hadde lagt ned mye arbeid og penger i å få Ukrania som en del av «Vesten», – og de fleste har vel fått med seg telefonsamtalen hvor USAS ambassadør Nuland satte skapet på plass og ga klar beskjed om hvem USA hadde bestemt skulle overta den politiske makta i Ukrania etter kuppet mot Janukovytsj.
En del av bildet var som vi vet at øst-ukrania var russiskspråklig og følte tilhørighet til Russland. Så eneste fornuftige løsning på dette ville jo sjølsagt vaere en eller annen form for regionalt sjølstyre. Og de tidlige forhandlingene (Minskavtalene) gikk jo også inn for en løsning i den gata.
Men noen ville kjøre et annet løp. Den nye Ukrainske presidenten Porosjenko og Nato med davaerende Nato-sjef Anders Fogh Rasmussen i spissen, erklaerte krig mot «terroristene» dvs de russiskvennlige utbryterne i Øst-ukrania.
I tiåret under Jeltsin var Russland i kne og hadde måttet finne seg i at Vestmaktene gjorde omtrent som de ville uten protester. Og da Putin overtok som president var USA langt på vei med å tegne maktpolitiske kart på nytt. Og med de såkalte fargerevolusjonene i tidligere Sovjetstater følte russerne seg sjølsagt trua og frykta at de ville få NATO opp i fjaeresteinene. Men noe trumfer alt: Anklagen mot Russlands brudd på folkeretten, som gjentas til ei hver tid når det byr seg ei anledning. Pekefingeren dirrer av moralsk indignasjon……folkeretten…. Fn-pakten. «Russland trør jernhaelen sin på vår frihet og våre verdier.»
Men, mangler det ikke en liten detalj i dette bildet? Noen husker 2003, da Irak blei angrepet, og etter et litt omtrentlig overslag har det vaert antyda at noen hundre tusen var døde. De som sto bak dette bruddet på Folkeretten, internasjonal lov og Fn-pakten, det var de som har den mest indignerte og dirrende pekefingeren, det var USA og 25 «villige», deriblant Storbritannia og Danmark. Disse som er så moralsk forarga og fortørna; har de glemt det, eller har de bare bestemt seg for å ikke se på det øyet ?
Og det aller verste, det aller farligste vi nå opplever, som en konsekvens av denne nye, kalde krigen, er kapprustning og store militaerøvelser tett opp til grensene. Og ettersom vi i Vesten har så reine hender, så er det russerne som er årsaken til dette, det er de som er den store krigstrusselen. Og til tross for at USA har et militaerbudsjett 12 ganger så stort som russernes, så har vi alle tydeligvis kjøpt fortellinga om at russerne truer, og vi må følge Trumps marsjordre og øke militaerbudsjettene med milliarder.
Stikk den!
Det aller farligste vi nå opplever, som en konsekvens av denne nye, kalde krigen, er kapprustning og store militaerøvelser tett opp til grensene.