Så utrolig stille.

Nydelig, som i en drøm. Ingen av de små som løper rundt, ingen rop om at de må få på seg klaerne. Ikke knitring fra peisen. Tomt hus. Klokka halv åtte? Vi har forsovet oss. Hele hurven. Jeg tar løpefart inn i gårsdagens klaer mens alternative unnskyldninger til sjefen velter ut av skapet og stables klar til bruk. Mobilen – husk mobilen! Humper opp trappa på en fot mens det siste buksebeinet flagrer på siden. Ned trappa med begge beina på plass, dundre på døra til eldstejenta. På med sko, ut til bilen. Snø? Av med snø! Ungene, jeg glemte ungene! Inn igjen. Minstemann gjesper. Smiler med to hull etter tenner som var. Ta en pust i bakken. Verden går ikke under. Ikke helt – ennå.