Natoøvelse og Rønnebergs begravelse
«Skriften på veggen»?
●●Den største militaerøvelse siden krigen utspiller seg på land og i norske havområder. Endog USAS største hangarskip seiler utenfor Trøndelag med følgebåter under og over vannet. Midt oppi dette melder russerne sin ankomst for testing av raketter fra krigsskip - til fare både for den pågående øvelse og oljeplattformer. I øst foregår den største mobilisering i manns minne.
Russerøvelsen med raketter omtaler media som en provokasjon som øker spenningen og fare for uhell. Og oppi alt dette har vi et politisk lederskap som liten forskjell ser på rett og galt om de grunnleggende verdier, liv og død, selv om det er visse andre forskjeller. Og vaklende mellom dem et KRF - som gjør at oppmerksomheten ikke er rettet mot de toppaktuelle og farlige sakene for folk og land.
Samtidig foregår begravelsen av Norges største krigshelt - J. Rønneberg - en beskjeden, klarttenkende og handlekraftig gentleman. Man skulle kanskje forvente noen sanne og gode prosteord fra prekestolen. Men - i flg. en kjenning av meg - var det en tynn «suppe» av prat om lyset over Hardangervidda og div andre steder - men lite eller intet Guds ords lys over begravelsen av denne mannen og innover situasjonen da og nå. Endog skriftlesningen var fra en usann oversettelse av Salme 121 hvor det lyder fra gammelt: «Herren skal bevare deg fra alt ondt, Han skal bevare din sjel.» Nå var sjel blitt til liv og sjelen er menneskets og livets sentrale del som virkelig trenger Herrens bevarelse både fra indre og ytre fiender og må eie Herrens hjelp, lys og styrke i kamp for hjem, land og folk.
Oppringeren og undertegnede sitter igjen med en tom - trist opplevelse av tapte muligheter nettopp å hente trøst og hjelp fra situasjonen og Salme 121: «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelpe komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han skal ingenlunde la din fort vakle, din vokter skal ingenlunde slumre. Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.» Det hadde vaert gode ord som man kunne trenge i denne frafalls og farefulle tid vi gjennomlever.
Så får lekfolket lese ordene styres ved dem og be over dem så nasjonen vår med David kan si den er en sang ved «festreisene» i Herrens følge. Stasmannen og fredsskaperen Jørgen Løvland sa da 1. v.k. brøt ut i 1914: «Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.» La oss huske at dette er kjerne i alt virkelig fredsarbeid.