Overraskelsen ble høydepunktet
F a ed re landsvennens Ønskekonsertbrakt e i år Kim André Rysstad som «hemmelig solist» - og Rysstad gjorde konserten uforglemmelig.
Kristiansand Symfoniorkester
Faedrelandsvennens Ønskekonsert Kilden
Dirigent: Torodd Wigum Solist: Kim André Rysstad
●●Kim André Rysstad var den hemmelige solisten som var annonsert nettopp slik, som en overraskelse, i den etter hvert så tradisjonsrike Faedrelandsvennens Ønskekonsert med Kristiansand Symfoniorkester.
Og det er underlig hvordan en overraskelse i blant kan snu opp ned på en situasjon. Det som til da, altså i nesten to timer, hadde vaert en grei nok konsert med mye kjent musikk og noe mindre kjent, ble plutselig en hjertevarmer og en lykkestund, i sannhet en Ønskekonsert.
Kim André Rysstad entrer scenen i komplett setesdal-mannsdrakt, men brok og det hele. Og så bare setter han inn sin stillferdige karisma, tydelig berørt selv av situasjonen, lykken ved å ha KSO i ryggen, minnet om første gang han opptrådte med det samme orkesteret i Agder Teaters hus som nå heter Teateret. Den varme stemmen, den klare teksten, det er så en må finne fram Per Sivles ord om «dei mjuke ord (som) til hjarta gjekk», og akkurat her fikk de vel heller gråten til å vibrere i øyekrokene, heller enn at «dei kunne gråten stogga». Tre viser, nydelig arrangert for Rysstad og symfoniorkester, gjorde kvelden fullkommen.
Han har noe så rotekte og fint over seg, denne kvedaren, både når han synger og når han snakker. Og det hadde åpenbart kveldens konferansier og dirigent Torodd Wigum også sett, siden han fra Rysstads inntreden på scenen overlot snakkinga til ham.
Det sagt, så gjorde også Wigum en nydelig innsats som konferansier. Etter at denne konserten tidligere år har benyttet et par skuespillere som konferansier, var det en befrielse å få de enkelte musikkverk presentert av en person som både kan musikk, som kan formidle, og som kan vaere morsom når det trengs.
Konsertens svaert blandede program, fra Hindemith og Aaron Copland, til Mozart, Beethoven, Schumann, Grieg og ikke minst Waldteufel, bød på rikelig variasjon, og stort sett godt spill. Nok en gang opplever jeg enkeltstående symfonisatser som mindre interessante enn korte verk som er fullendte i seg selv. Å høre andresatsen fra Schumanns tredje symfoni er som å lese en 200-siders roman med å starte på side 50 og slutte på side 100.