Hvorfor vil så mange Krf-ere heller i regjering med en politisk erkefiende, enn å fortsette i opposisjon?
Helt fra prosessen i KRF ble satt i gang, har ledelsen ønsket at den skulle handle om ett av to regjeringsalternativer: Rødt eller blått. Ap/sp eller Høyre/venstre/frp.
●●På en måte er det forståelig. KRF har vaert utenfor regjeringskontorene helt siden 2005. Det er 13 år, og lenger enn noe annet parti på Stortinget, om man ser bort fra Rødt og MDG. Og regjeringsmakt handler om nettopp det; makt til å gjennomføre politikken sin, hver dag. Og det handler om å gi dyktige og talentfulle politikere mulighet til å komme i viktige posisjoner, og dermed å kunne profilere dem, slik at de igjen kan profilere partiet.
●●På en annen side er partiledelsens strategi helt uforståelig, i alle fall for meg. For slik løpet ble lagt opp fra begynnelsen, skulle man i regjering naermest for enhver pris. Og: samme hvem det blir med.
●●Konsekvensen av det er at hvis en delegat kjemper med nebb og klør for å gå i regjering med Ap og Sp, men taper – da er det nest beste alternativet å gå i regjering med Frp. Som i den interne valgkampen i KRF har blitt venstresidens hovedmotstander. Ifølge de som støtter Hareide står Frp både for et kaldere samfunn og en polariserende politikk og retorikk. Partiet har også en nestleder som heter Sylvi Listhaug og som en dag kan bli leder. Hareide har i valgkampen gjort et poeng av at KRF tvang henne til å gå av som statsråd. Og han advarer mot at hun kan komme tilbake.
●●Like fullt vil altså Hareide og hans tilhengere heller i regjering med Listhaugs Frp, enn å fortsette på vippen. ●●Og tilsvarende på andre siden. Hvis en delegat som kjemper med nebb og klør for å gå i regjering med H, V og Frp, men taper – da er det nest beste alternativet å gå i regjering med Ap, med SV på vippen. Som i den interne valgkampen i KRF har blitt høyresidens hovedmotstander. Ifølge de som støtter Ropstad står Ap og SV for en familiepolitikk som er uforenlig med Krfs verdier, de kjemper mot valgfrihet, de vil ikke justere abortloven og de ville fjerne julegudstjenestene fra skolen.
●●Like fullt vil altså Ropstad og hans tilhengere heller i en slik regjering, enn å fortsette som et parti på vippen.
●●Begge deler er uforståelig, sett utenfra. Man skulle trodd at det nettopp var politiske likheter og forskjeller som lå til grunn for valg av regjeringspartnere. Og at hele poenget var å ikke gå i regjering med de partiene man står lengst i fra politisk. I så fall ville det vaere logisk for de som ligger an til å tape retningsvalget å heller støtte Grøvans alternativ, som går ut på fortsatt opposisjon.
●●Men slik er det ikke i KRF. I alle fall ikke slik prosessen ble lagt opp fra begynnelsen. Hvis man på landsmøtet først stemmer over om man vil i regjering eller ikke – altså samme hva slags regjering – risikerer man at en stor del av partiet havner i regjering med sin politiske hovedmotstander.
●●Det er vanskelig å se at det vil gagne KRF. Eller den neste regjeringen.