Det er vondt å skuffe foreldrene våre så mye at vi ikke lenger er deres barn.
Troen forsvant egentlig for 20 år siden, men Fredrik er fortsatt medlem i Jehovas vitner.
– Hvis jeg melder meg ut, risikerer jeg å miste all kontakt med datteren min. For resten av livet, sier han.
Han er tidlig i 40-årene og tilhører en av Jehovas vitners menigheter på Sørlandet. I dette intervjuet kaller vi ham «Fredrik». I flere år har han ønsket å forlate menigheten, men prisen er høy.
– Jeg kan takle å miste kontakten med foreldrene mine, men ungene …
Nei til hei
«Vi har ikke noe åndelig eller sosialt fellesskap med ekskluderte personer,» står det i Jehovas vitners blad «Vakttårnet». Og utmeldte skal behandles på samme måte som de utstøtte, skriver lederne, og de legger til hvor radikalt bruddet skal vaere: «Bare det å si ‘Hei!’ til noen kan utvikle seg til en hel samtale og kanskje til og med til et vennskap.» – Dere som ikke tilhører Jehovas vitner tenker antakelig at familien alltid vil vaere der – at familie er noe man har … alltid. Vi som har vokst opp i Jehovas vitner har laert noe annet; familien er forpliktet til å stenge oss ute hvis vi ikke lenger tror riktig eller lever sånn Jehova har bestemt.
ingen unnskyldning
På sine åpne nettsider skriver Jehovas vitner at de ikke vil «presse eller tvinge noen til å fortsette å vaere et Jehovas vitne. Hver enkelt må selv velge hvilken religion han vil ha.»
Fredrik ler. Øynene er alvorlige.
For han vet at familien hans har lest mer enn de åpne nettsidene. De har også tatt til seg det lederne internt skriver til medlem
mene: «Lojale kristne familiemedlemmer leter ikke etter unnskyldninger for å ha kontakt med en ekskludert slektning (…). Deres lojalitet mot Jehova og hans organisasjon får dem i stedet til å støtte den bibelske ordningen med eksklusjon.» Også Fredriks datter vet dette. Snart er hun tenåring.
Var han flinke
Faedrelandsvennen har hatt kontakt med Fredrik siden sommeren 2017.
– Jeg var dritgod til å holde taler, forteller han, og legger til:
– Det ble forventet at jeg skulle gjøre karriere i Jehovas vitner, så også jeg har vaert han flinke som har ment alt det riktige og snudd ryggen til venner som ikke har klart å leve innenfor de trange rammene menigheten forlanger. Jeg mente ekskludering og utstøtelse var viktig og riktig.
«Åndelig svak»
Han trekker pusten dypt. Ser ned på armene sine. De har arr – arr etter sår han ga seg selv.
– Egentlig forsvant troen da jeg var 20 år, men jeg holdt meg fast – gikk inn i den oppgitte fasen – holdt kjeft om alt jeg tenkte, innrømmet det egentlig ikke for meg selv heller. For i Jehovas vitner finnes det ikke noe mulighet for avvik fra felles laere. Den som er uenig i noe av doktrinen eller praksisen, blir sett på som åndelig svak og må ta konsekvensene av dette. Ytrer du avvikende meninger, vil du fort bli stemplet for å ha dårlig innflytelse på menigheten og i ytterste konsekvens blir du utstøtt som en frafallen motstander.
Han stopper opp.
– Jeg hadde ingen utvei.
TREFFER BUNNEN
Det skulle gå et par tiår med nagende uro før Fredrik for alvor erkjente for seg selv at troen på Jehova – det vil si «troen på Selskapet Vakttårnets laere,» var uten innhold. Tom. Det er to år siden.
– Da kollapsa jeg. Fullstendig.
Han leter litt etter setningene:
– I det du treffer bunnen – og skal bevege deg ut - ut av en sånn menighet – da oppdager du at du har … absolutt ingenting. Alle du kjenner tilhører menigheten. Da vet du at du vil miste - alt. Alle sosiale koder du behersker, fungerer innenfor menigheten – og bare der. Du vet ikke hvordan du skal oppføre deg utenfor – er blitt sosialt handikappet. Du er laert opp til å holde avstand til alle verdslige. Du kjenner ingen der ute. De der ute kjenner ikke deg. Du naermer deg 40. Du er alene. Helt, helt alene. Skjønner du?
BANDASJENE
Fredrik bryr seg ikke om tårene som renner, men han må vente til stemmen er tilbake. Fortsetter:
– Jeg ble lagt inn. De la bandasjer på sårene. De låste meg inne. Heldigvis. Jeg var psykotisk.
Han ser opp. Smiler.
– Uten psykiatrien ville livet mitt vaert over.
Han ønsker å få nye, naere venner, men: – Det er ikke bare lett. Fra jeg var liten laerte jeg at familie og alle venner forsvinner hvis jeg ikke oppfører meg slik de forlanger. Da er det vanskelig å bli kvitt angsten for at også nye venner vil droppe meg. Kan jeg da ta sjansen på å knytte nye naere relasjoner?
Noen av dem som blir ekskludert eller trekker seg ut av Jehovas vitner, søker sammen – uformelt eller i strukturerte grupper på nettet eller vanlig samvaer.
– En del av dem er så sinte, og jeg tror ikke at et fellesskap bygget på sinne er så godt i lengden, sier han og legger til:
– Sånne som oss går forresten ofte gjennom noen faser – først sinne, så kommer sorgen – før vi klarer å koble inn fornuft og intelligens.
HAN KALLES «UVIRKSOM»
Sakte og bevisst har Fredrik gått sjeldnere på møter i Jehovas vitner. Nå har han ikke vaert der på drøyt to år.
– Hvorfor blir du ikke ekskludert?
– Det er ikke nok at jeg er passiv – eller «uvirksom,» som vi sier. De må avsløre og bevise at jeg er vantro eller at jeg bryter med levereglene. Derfor passer jeg på å ikke gjøre noe galt som kan avsløres. Han tenker seg om.
– Men kanskje har de startet en prosess mot meg, kanskje har de fått vite om noe allerede. Det vet jeg egentlig ikke.
«VANLIGE OG BRA FOLK»
Han har søsken. De er medlemmer i Jehovas vitner.
– Både de og foreldrene mine har for lengst forstått at det er noe galt mellom meg og menigheten, men så lenge jeg ikke er utmeldt eller ekskludert, kan de ha litt kontakt med meg uten å få trøbbel. Fremdeles er vi sammen en sjelden gang. Litt.
Fredrik forteller om en fin dag med brødrene sine i vinter.
– Jeg skulle ønske det var mulig å bevare den lille, lille kontakten vi har selv om jeg forlater menigheten. Vi er brødre.
Faren er «eldste» i Jehovas vitner. Eldste er en tittel som betyr at han er en betrodd leder. Kun menn kan bli eldste.
– Vitnene blir pålagt å ikke ha det vi kaller «unødvendig kontakt» med slektninger som er utstøtt eller utmeldt. Og den som bryter dette pålegget, vil miste alle tillitsverv, eller «privilegier», som vi sier. Den dagen jeg ikke lenger er medlem, må faren min bryte med meg straks og fullstendig. Hvis ikke mister han posisjonen som eldste umiddelbart. Disse privilegiene – disse tillitsvervene, er det viktigste i livet til gode vitner. Faren min er egentlig en fin fyr … mange vitner er jo det … vanlige og bra folk.
Han tar sats:
– Det ligger dypt i oss mennesker – selv når vi har passert 40 år – at det er vondt å skuffe foreldrene våre så mye at vi ikke lenger er deres barn.
«MORALSK FORDERV»
«Litteraturen» kalles Jehovas vitner sine interne bøker og skrifter. I en av dem, «Bevar dere selv i Guds kjaerlighet», står det at alle medlemmer skal trekke seg unna en utmeldt eller ekskludert for å beskytte seg «og resten av menigheten
mot åndelig og moralsk forderv og bevare menighetens gode navn og rykte». Men også for den utstøttes skyld, skriver
lederne: «Det at han mister et dyrebart fellesskap med familie og venner, kan få ham til å ‘komme til fornuft’, forstå alvoret i sin gale handlemåte og ta skritt for å vende tilbake til Jehova.»
ANMELDER GJERNE
Fredrik er skilt fra barnas mor, men det fører ikke til automatisk eksklusjon.
Faren hans og alle andre eldste i hele verden har en hemmelig bok – «Eldsteboka» som beskriver de interne reglene. Vanlige medlemmer får ikke lese denne boka, men Faedrelandsvennen har fått tilgang til den. Der er det detaljerte retningslinjer for hva som skal til for at ekteskapsbrudd og gjengifte kan aksepteres. Og uansett – det er null toleranse for sex utenfor ekteskapet.
Og hvis det blir ført «bevis for» at et ugift medlem «har oppholdt seg hele natten i den samme boligen som en person av det annet kjønn (…) under upassende omstendigheter» innledes prosessen som vil ende med ekskludering med mindre «den anklagede» angrer på den måten lederne krever. – Det er hvis jeg får en kjaereste at problemene begynner, for jeg har mange gamle venner i Jehovas vitner som gjerne vil anmelde meg til menighetens eldste, sier Fredrik.
SNART HARMAGEDDON
Det er nå han forteller at han likevel er forberedt på å tåle tapet av foreldre og søsken. Og det er nå han legger til at han er redd for å miste datteren også.
– Det kan jeg ikke tåle.
– Kan du forklare hva du egentlig sier nå?
– Min datter har laert og hørt mye om at Jehova er god, at hun skal få kose med tigre og klappe pandaer i evigheten, mens de som ikke tilhører sannheten havner i evig fortapelse etter det store og brutale oppgjøret - Harmageddon. Og Harmageddon er snart. Veldig, veldig snart. Dette har hun laert, og snart er hun gammel nok til å bli døpt. Og den som blir døpt hos oss – vier i det øyeblikket hele livet sitt til Jehova – og de døpte skal støte fra seg alle som har forlatt sannheten. For det vil Jehova, sier Fredrik, og forklarer at unge døpte som bor med utstøtte foreldre, må bryte kontakten med den utstøtte moren eller faren den dagen de flytter hjemmefra. – Derfor er alt ødelagt hvis hun blir døpt. Datteren naermer seg tenårene.
– Kan du ikke bare hindre at hun blir døpt?
– Hun vet allerede at jeg ikke tror slik som vitnene skal, men hvis jeg nekter henne all kontakt med menigheten og familien som hun selvfølgelig er glad i, da kan det slå motsatt ut – motivere henne til å døpe seg og knytte henne tettere til menighetens laere. Jehovas vitner har tradisjonelt praktisert voksendåp, men nå er det en internasjonal trend at de også døper barn helt ned i sju-åtteårsalderen. Jeg kan nekte dåp nå som hun er et barn, men én dag bestemmer hun selv … Nå må jeg håndtere dette klokt … tenk om min motstand medvirker til at hun døper seg straks jeg ikke kan hindre henne. Dessuten er det viktig for meg å bidra til at hun skal laere å tenke selv. For jeg vet hvor ødeleggende det har vaert for meg å bli utsatt for indoktrinering. Jeg vil ikke gjøre noe som binder henne – gjør henne ufri.
Ny kort pause.
– Det er fristende – for jeg orker ikke tanken på at hun skal bli døpt. Det finnes ingen god vei ut av dette.
UNGENES ANSVAR
Vi har møtt Fredrik flere ganger. I en samtale i mai sa han at han er blitt noe mindre urolig for at datteren skal bli et Jehovas vitne.
– Hun er ikke så ofte på møter som før, og jeg har bidratt til at hun er i ferd med å få noen venner utenfor menigheten. Men det er umulig for meg å bli helt kvitt angsten for at også vår lille familie skal bli re-
vet i stykker av dette.
Uroen for de andre barna har ikke vaert like stor.
– Hvorfor?
– De var så små da vi avsluttet opplaeringen, og er langt mindre påvirket av dette. Når vi nå ikke går på møter, vil de heller ikke motta den intense påvirkningen som er nødvendig for å bli bundet opp i dette. Derfor er det lite sannsynlig at de vil bli døpt, med de konsekvensene det vil få.
Han forteller at medlemmer i menigheten nå forsøker å motivere datteren til å bli like aktiv som hun har vaert tidligere.
– De ringer på døra, og går rett på henne. Forteller henne at de er takknemlige for at hun er så glad i Jehova. De gir henne ansvar for å få meg tilbake som aktivt medlem.
Kort pause.
– Tenk på det – gir en unge ansvar for at faren ikke skal gå fortapt.
ULOVLIG FEIRING
Han venter litt. Så kommer han på noe. Smiler.
– En av de små ungene spurte 17. mai om vi kunne se på barnetoget.
For Jehovas vitner er slik feiring av nasjonaldagen forbudt, så dette har ikke Fredrik og familien gjort tidligere. Nå tok de på seg pene klaer og stilte seg opp. Litt i bakgrunnen først.
– Du skulle sett ungen min da toget kom – og da klassekameratene naermet seg. Det holdt ikke lenger bare å vaere tilskuer. Plutselig var en av mine små midt i barnetoget – sammen med alle de andre.
Fredriks tårer renner. Han renser stemmen et par ganger:
– Da jeg så laereren strekke ut armene og trekke ungen min inntil seg …
VIL IKKE HA DEM HER
På våren inviterte noen av Jehovas vitners omreisende ledere seg hjem til Fredrik.
– De mente det ville vaert så hyggelig hvis vi spiste sammen med barna og hadde det koselig en kveld - her hos oss.
Han forteller at han ble skremt.
– De river ungene mine i biter. Etter et døgns betenkningstid, avslo han. – Jeg vil ikke ha dem her. De må ikke få mer tak på ungene mine.
For å vaere på den sikre siden tok han med seg barna på tur til en annen sørlandsby den dagen de skulle ha kommet.
Hvis barna nå vil vaere sammen med jevngamle venner fra menigheten, våger ikke Fredrik lenger at de drar alene på besøk til vennene.
– Men jeg lar dem ha besøk av disse vennene her hjemme. Da har jeg kontroll på at de ikke blir skremt av vennenes foreldre med Harmageddon og Jehovas straff. Fredrik ser ut av vinduet.
– Det er uvant og helt nytt for meg å kjenne at framtiden ser lys ut. De tunge psykis- ke problemene etter innvendige konflikter og indoktrinering, ligger bak. Jeg er på alle måter lykkeligere enn jeg noen gang har vaert.
Han smiler.
– Det er selvfølgelig bare et tidsspørsmål før jeg er helt ute – ekskludert eller utmeldt. Da blir foreldre og søsken borte, men samtidig vil sikkert foreldrene mine ønske å ha kontakt med ungene mine. Skal jeg la dem få lov til det når jeg selv er blitt til luft for dem?
Fredrik ser ut av vinduet igjen.
–Jegernødt til å bryte generasjons forbannelsen. Ungene må slippe det samme helvetet som jeg har levd i.
KOMMENTERER IKKE
Overtid ha rF a ed re landsvennen forsøkt å få aktive medlemmer i Jehovas vitner og lokale ledere til å fortelle hvordan de opplever å måtte bryte kontakten med ekskluderte familiemedlemmer. De har alle henvist til trossamfunnets talsperson i Norge, Tom Frisvold. Frisvold har imidlertid ikke ønsket å bidra til at medlemmer skal fortelle om slike opplevelser. Han har heller ikke ønsket å gi kommentarer til denne saken.
ANONYMITET
F a ed re landsvennen har som hovedregel at intervjuobjekter identifiseres og presenteres med navn og bilde der ansiktet vises. Når anonymitet er eneste mulighet til å få fortalt noe viktig, hender det at vi fraviker dette prinsippet.
Dette intervjuet er anonymisert fordi: Dersom det blir kjent hvem Fredrik er, er sjansene for snarlig ekskludering overhengende. Som det fremgår av intervjuet, har han ikke meldt seg ut, og han ønsker selv å velge tidspunkt for det endelige bruddet han regner med vil komme.