Lokalpolitikernes triumf
Kristelig Folkepartis lokalpolitikere har den siste måneden fått mer oppmerksomhet for å snakke om politikk enn Sylvi Listhaug har fått for å splitte folk. Sånt burde vi ha mer av.
Når jeg skriver dette, er høstens store politiske thriller ennå ikke avsluttet. Når du leser det, vet vi en god del mer. KRF kan gå inn i regjering med Høyre, Frp og Venstre, de kan søke samarbeid med Ap og Sp, eller de kan bli der de er, i vippeposisjon på Stortinget. Det er Krfs ekstraordinaere landsmøte som bestemmer, og delegatene er utsendt fra alle landets fylker. Som igjen er valgt fra partiets lokallag.
I dag er mange glade og nesten like mange skuffet over utfallet. Kanskje er det godt at det endelig er over for denne gang. Men for en lokaldemokratifest vi har vaert vitne til. Sånne skulle vi hatt flere av.
Over tre hundre tusen mennesker har fulgt med på direktesendinger fra Krfs fylkesmøter. Vi har lyttet til lokallagenes representanter og deres syn på barnefattigdom, frivillighet, bistand, menneskeverd og klimapolitikk. I debattflatene har vi diskutert vanskelige verdispørsmål vi burde snakke om mye oftere. Som hvordan kan vi sørge for at fellesskapet passer på alle, også mindretallet? Og hvordan skaper vi et samfunn som sikrer gode liv også for dem som er litt annerledes? Hva er beste løsning på økende barnefattigdom, er det målrettede tiltak eller høyere barnetrygd for alle? J eg har brukt flere kvelder denne uken på å se på direktesendte fylkesårsmøter i KRF. Jeg har vaert enig med mange av talerne og uenig med omtrent like mange. Men to ting har likevel varmet. Det ene er at alle har snakket om faktiske politiske spørsmål som påvirker oss alle. Det andre er at alle har vaert enige om at den politiske samtalen skal vaere saklig og respektfull. Det er sterke meninger og sterke følelser i sving, men ingen beskylder andre for å lyve, ødelegge eller ville andre vondt.
Riktignok har ledelsen i KRF fått kritikk for å ikke ha laget gode nok regler for hvordan delegatene skal velges. Det burde de nok ha gjort, og kunne dermed unngått mye rot og usikkerhet.
Dette er politisk debatt med en anstendighet vi sårt trenger. Og for å illustrere poenget har de direktesendte fylkesårs- møtene fullstendig overdøvet to langt mer bråkete bidrag til den offentlige debatten. Det ene er Sylvi Listhaugs bok «Der alle tier», der hun lirer av seg velkjent personkritikk til alle kanter og fremstiller seg selv som et slags offer for en politisk korrekt og slem elite. Den andre er boka «Alle skal ned», der to Vg-journalister beretter fra Arbeiderpartiets dårlig organiserte valgkamp i 2017, og utdyper personkonflikter i partiet. Ingen av bøkene gjør noe for å løfte den politiske samtalen til å handle om viktige spørsmål. Og takket vaere KRF har vi sluppet å høre så mye om dem som vi ellers ville måttet. D essuten er detlokalpolitikerne som har snakket. Det er også på tide. Det er vanligvis en utakknemlig oppgave å vaere lokalpolitiker. Valgdeltakelsen i kommune- og fylkestingsvalg synker og i 2015 lot én av fire vaere å stemme ved lokalvalget. De yngste velgerne deltar aller minst. Det er heller ikke enkelt å mobilisere kandidater til kommunestyrene. Trang kommuneøkonomi gir begrenset handlingsrom for lokalpolitikken, og mange
sene kvelder i kommunestyrene handler om hvor det går an å kutte kostnader.
Men det er likevel her hjertet av demokratiet er. Det er kommunene som har ansvar for våre aller viktigste oppgaver: barnehager, skoler, rus og eldreomsorg. Det er ofte i kommunene og lokalpolitikken at politiske talenter bygges og engasjement vekkes.
Direktesendte fylkesårsmøter som bestemmer hvem som skal vaere statsminister, er ikke hverdagskost. Heldigvis. Men finnes det andre måter å blåse nytt liv i lokaldemokratiet? Britiske Claudia Chwalisz ga i 2015 ut boken The Populist Signal. Chwalisz var bekymret for stigende oppslutning om polariserende populistiske partier på den ene siden, og et økende antall hjemmesittere på den andre.
Hvordan flere kan trekkes med i beslutninger som berører dem og bevisstgjøres om reelle dilemma i politikken? Et av forslagene fra Chwalisz er borgerråd, en slags jurytjeneste, bare om politikk. Et representativt og tilfeldig utvalg av befolkningen samles over tid og lytter til hverandre for å finne løsninger, inspirert av de gamle grekernes demokratia.
Forsøk med slike borgerråd har gitt oppsiktsvekkende resultat: Det viser seg at de aller fleste mennesker, presentert for helhet og med tid til å høre på hverandres argumenter, er i stand til å komme frem til gode løsninger. De er også villige til å ta kortsiktige kostnader for langsiktig gevinst. Forutsetningen er at rådene faktisk har myndighet til å ta beslutninger om budsjetter og planer. I
2019 er detkommune- og fylkestingsvalg igjen. Jeg håper flere partier kan ta en KRF frem mot det. I tillegg kan vi med fordel tenke nytt om lokaldemokratiet og politisk deltakelse. Vi trenger mange flere lokalpolitikere som snakker om viktige spørsmål. Også når ikke regjeringsmakt er i spill.