Er eldreombudet svaret?
Saken om et nytt eldreombud har fått stor oppmerksomhet og lansert som et avgjørende grep for å bedre eldreomsorgen.
Man skulle tro at det ikke fantes noen organer som allerede har dette som oppgave. La oss se på hva som finnes i dag.
Statens eldreråd ble lovfestet første gang i 1984, senere er organet omdøpt i 1973 til Rådet for eldreomsorgen og i 2014 til Statens seniorråd. Dette er det sentrale rådgivende organ.
Kommunale og fylkeskommunale eldreråd ble lovfestet i 1991, senere innarbeidet i kommuneloven. Det finnes med andre ord 18 fylkeskommunale og 422 kommunale eldreråd. Dessuten er det i Oslo 1 sentralt eldreråd og 13 eldreråd i bydelene. I tillegg finnes Pensjonistforbundet og noen hundre lokale pensjonistforeninger. På toppen av det hele ble regjeringen utvidet i begynnelsen av 2018 med en egen statsråd for eldre (og folkehelse).
I statsbudsjettet som er under behandling i disse dager foreslås en bevilgning på 4 Mkr for å opprette et nasjonalt eldre-, pasientog brukerombud. I pressemeldingen står det at alle de lokale pasient-og brukerombudene skal bytte navn til «eldre, pasient- og brukerombud.» Det sies videre at: «Det nye nasjonale ombudet skal lede kollegiet av ombud i fylkene og videreutvikle ombudenes faglige arbeid innen helse- og omsorgssektoren.» Det er verdt å merke seg at forslaget ikke omtaler det nye organet som et rent eldreombud, men som et organ med et langt bredere arbeidsfelt. Av en eller annen årsak er ombudet likevel markedsført av eldre- og folkehelseministeren som et eldreombud, muligens fordi det har større Pr-effekt.
Eldreomsorgen har alltid vaert et populaert tema i valgkampene. Det er ikke så merkelig etter som de eldre (alle over 67 år) utgjør cirka 786.000 personer (cirka 20 prosent av de stemmeberettigede). Nå dukker det altså opp enda en instans som skal jobbe med det samme som statens seniorråd, de 19 fylkeskommunale eldrerådene, de 435 (422+13) eldrerådene i kommunene og bydelene i Oslo og alle pasientombudene etter beste evne prøver å gjøre noe med i dag. Det er fristende å minne om det gamle ordspråket: «Jo flere kokker, jo mere søl». Om en er aldri så interessert i eldreomsorgen, må en innse at dette er helt unødvendig og må karakteriseres som billig valgflesk.
Det vil alltid vaere aktuelt å videreutvikle både eldreomsorgen og andre offentlige tjenester. Gode ideer utenfra og muligheten til å laere av kolleger andre steder kan vaere inspirerende, men aller viktigst er å lytte til brukerne selv. Det er ikke nok med spørreundersøkelser eller at pårørende representerer brukeren. Reell brukermedvirkning innebaerer likeverdig dialog med brukeren selv. Det er en krevende øvelse for alle parter.
Alle tjenester får farge etter de yrkesgruppene som er toneangivende. Eldreomsorgen er sterkt farget av at leger og sykepleiere gjennom lovgivningen har fått en ledende posisjon. Dette medfører at sykdomsperspektivet blir primaert mens andre hensyn får lavere prioritet.
Selvsagt er helseplager det som bekymrer mest når kroppen begynner å protestere, men samtidig er det også andre ting enn medisiner som kan bedre tilvaerelsen. Den største forbedringen av eldreomsorgen vil etter min mening vaere å etablere en saerskilt utdanning for eldreomsorgsarbeidere. En utdanning som må gi kompetanse også på andre områder enn sykdom og medisiner.